FOTBALL-VM: Norges Ada Stolsmo Hegerberg i kampen Norge - Elfenbenskysten på Moncton Stadium, mandag.  Foto: Berit Roald, NTB Scanpix
FOTBALL-VM: Norges Ada Stolsmo Hegerberg i kampen Norge - Elfenbenskysten på Moncton Stadium, mandag. Foto: Berit Roald, NTB ScanpixVis mer

Hurra for damene!

Den fordomsfulle motstanden mot kvinnefotball er heldigvis på vikende front.

Meninger

Det har tatt lang tid, men både respekten og interessen for kvinnefotball har økt betydelig siden Trygve Hegnar skrev «damefotball, unnskyld at vi ler» i etterkant av Norges VM-tittel i 1995. Likevel er kvinnefotballen i Norge fortsatt omgitt av en påfallende tilbøyelighet til å sammenligne prestasjonene med menns.

At kvinnelandslag ofte taper for gutte- eller juniorlag påkaller fortsatt underlig nok interesse og ikke så lite mannssjåvinisme i visse kretser. Det skal visstnok si noe om hvor dårlig nivået er, og legitimerer en påfallende — skjønt avtakende — ignoranse.

Men det er jo ingen sensasjon at gode kvinnelige fotballspillere taper for gode 16-17-årige gutter. Det spesielle er at det bare er i fotball slike sammenligninger påkaller den minste interesse. Jeg har ikke hørt noen nedvurdere Ingvild Måkestad Bovims norske rekord på 800 meter (1,59,82),  bare fordi den norske bestenoteringen for 14-årige gutter er nøyaktig den samme. Det er heller ikke vanlig å kritisere Marit Bjørgen og Therese Johaug fordi de ikke er i nærheten av å holde tempoet til Petter Northug og Martin Johnsrud Sundby.

Når jeg påpeker slike forhold, pareres jeg ofte med at det er stor forskjell på langrenn og fotball: Langrenn er tross alt en ensartet idrett; utøverne gjør de samme bevegelsene og Marit Bjørgen fremstår derfor som minst like kraftfull i frasparket som enhver mann. På en fotballbane er det, hevdes det, lettere å se at ballen går saktere; at langsommere løp gjør det vanskeligere å dekke rom, og at keepere har mindre rekkevidde. Det visuelle inntrykket blir derfor helt annerledes, og kan forklare at fotball for kvinner ikke fenger i samme grad som for menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er selvsagt noe i dette. Men på den annen side: Hvorfor gjelder ikke dette for håndball, hvor kvinner i Norge har vært langt mer populære enn menn? I håndball begrunnes interessant nok ofte interessen med at herrehåndball går så fort at publikum ikke klarer å henge med i svingene. Haken ved dette resonnementet er at det knapt er noen andre enn nordmenn som mener dette om håndball.

Derfor må vi anta at grunnlaget for å vurdere ulike idretter som spesielt passende for menn og kvinner, er basert på fordommer, og ikke minst på om ens eget land kjemper i toppen. I 1992 så jeg håndballfinalen for kvinner i OL mellom Norge og Sør-Korea på svensk TV. Sverige var den gang helt i toppen i herrehåndball, mens damehåndballen lå langt nede. Kommentatorene klarte ikke helt å skjule at de syntes at kvinnehåndball var ganske pinlige greier. Det var spesielt å høre for en nordmann, som var blant dem som hadde latt seg begeistre av håndballjentene i flere år allerede. Så fort Sverige fikk et kvinnelandslag som hang på greip økte naturligvis interessen og respekten der også.

NRK fortjener honnør for å satse såpass tungt som de gjør på det pågående fotballmesterskapet i Canada. Det er både et uttrykk for og et bidrag til økt respekt for kvinnefotball. Interessen er fortsatt nært knyttet til vårt eget landslags resultater, men dette kommer sakte men sikkert til å endre seg. Kvinnefotball kan være like dramatisk som herrefotball. Tror du meg ikke, var du i hvert fall ikke blant de heldige som så VM-finalen mellom Japan og USA for fire år siden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook