<strong>STRAFF ER EN ANERKJENNELSE:</strong> Hver gang dommeren avsier en dom, blir relasjonen mellom stat og borger rituelt gjenskapt, skriver Dagbladets spaltist. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
STRAFF ER EN ANERKJENNELSE: Hver gang dommeren avsier en dom, blir relasjonen mellom stat og borger rituelt gjenskapt, skriver Dagbladets spaltist. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

DEBATT

Rettsstaten og demokratiet

Hurra for kriminaliteten!

Å bli dømt til straff er en anerkjennelse. Det er statens måte å si: «vi forventet mere».

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

En dag ble Kari og Ola nordmann dømt til 30 dagers fengsel for å ha forfalsket en underskrift og på ulovlig vis forsøkt å heve summen 1 million kroner fra offerets konto. Tiltalte reiste seg etter at dommen var forkynt, bukket og takket dommeren og juryen.

Det er lett å glemme at straff er en form for anerkjennelse. Straff er først og fremst statens påføring av smerte, eller pine som noen sier. Denne pinen skal føles nettopp som en pine, for at samfunnet skal gjøre opp med særlig uønskede handlinger og de som sto bak: det vi kaller kriminalitet.

Men straffen er også en måte staten sier til den enkelte «vi vet du kan bedre, vi forventer av deg at du tar bedre valg, for du har både fornuftsevner og moral». Straffen signaliserer også at vi i vår type samfunn har tro på borgerne.

Kriminalitet er et ord som dekker krenkelser og ugjerninger som medfører smerte, tap, savn og lidelser. De finnes i nesten alle graderinger, fra lommetyverier til drap. Noen ganger er livet uutholdelig for offeret eller dets nærmeste, etter å ha blitt utsatt for kriminalitet, andre ganger føles det som et nålestikk.

Kriminalitet kan være alt fra invalidiserende til umerkelig, som å bli forbikjørt av en bil som kjører over fartsgrensen.

Når vi snakker om kriminalitet snakker vi om mye forskjellig, men straff er som regel involvert. Det er likevel alltid handlinger som er kriminelle, aldri personer. Når man snakker om kriminelle personer mener man mennesker som har en livsstil der kriminelle handlinger inngår som en viktig del. Man kan ikke være kriminell ut fra egenskaper.

Det er riktignok så vanlig for mørkhudede bilister å bli stoppet av politiet, at det på folkemunne er skapt en kategori for lovbrudd som «å kjøre mens man er svart» («driving while black»). Men dette uttrykket viser ironien i å blande en egenskap (hudfarge) med handling.

Denne typen egenskaper har absolutt ingenting i den liberale straffeloven å gjøre, men det har vist seg vanskelig å leve opp til disse idealene. Det er ingen hemmelighet at straff, politivirksomhet og særlig fengsler, treffsikkert rammer noen menneskekategorier mer enn andre («gjengangere», fattige, utlendinger og enkelte minoritetsgrupper).

I Norge hadde vi lenge den berømte «jødeparagrafen» i grunnloven, om at jøder, for ikke å glemme jesuitter og munkeordener, ikke var velkomne i landet vårt. Å peke på grupper på denne måten var imidlertid ikke i tråd med de liberale prinsippene. Foran straffeloven er alle like, og man får sin straff for det man har gjort, og ikke hvem man er.

Når vi feirer 17. mai, er det i stor grad Henrik Wergelands fortjeneste. Men i tillegg til å gjøre grunnlovsdagen til en festdag, brant han for å få fjernet jødeparagrafen. Da jødene fikk adgang i 1851, fikk vi (nesten) fjernet siste rest av det førmoderne regimet.

Grunnloven fra 1814 var et kvantesprang i opplysning og modernitet. Dette kvantespranget var ikke minst synlig på straffens område. Fysiske avstraffelser ble avskaffet. Tortur ble forbudt og innbyggerne (som da ble «borgere») ble tilgodesett med omfattende beskyttelser mot statens overmakt. Ingen kunne straffes hvis det ikke var en lov som hadde kriminalisert handlingen, og lover kunne ikke virke tilbake i tid. Det sto faktisk i den første grunnloven at det skulle utarbeides en ny «Criminallov». Det tok litt tid, men den var på plass i 1842.

Det var ikke tilfeldig at den da nye straffeloven het «Criminalloven». Vi er vant til å tenke på kriminalitet som krenkelser som medfører lidelse, men fra Stortinget og statens side er det også et spørsmål om styring og «hvem vi er».

Vi er (ble) en liberal rettsstat, bygget på demokrati og maktfordeling. Landet består av frie borgere som slippes løs fra stendersamfunnets statushierarki. Borgernes initiativ og skaperkraft skal bygge landet. Deres idérikdom og innsats skal belønnes, ikke hvem de er og hvor mange penger og titler de har arvet. Norge ble et land av formelt frie individer. Og for å være fri, er det nødvendig med beskyttelse av staten, mot staten. Dette er rettssikkerhetsgarantiene. Staten fikk vingeklippet anledningen til å straffe egne borgere.

Opplysningens måte å straffe på, krevde at den var nødvendig. Straff som ikke kunne begrunnes rasjonelt, var ikke lenger politisk gangbart. Det var barbarisk og usivilisert, på samme måte som fysiske avstraffelser. Straffen kunne først og fremst begrunnes med å forhindre framtidige lovbrudd. Straffen skulle derfor være så pinefull at den oppveide fordelen ved å begå kriminelle handlinger.

Budskapet til innbyggerne var: vi forventer at du er i stand til å kalkulere fordeler og ulemper. Vi forventer også at du er i stand til å gjøre moralske vurderinger. Premisset for forholdet, der staten har begrenset sine muligheter for å straffe, er at individet er økonomisk rasjonelt og moralsk autonomt vesen.

Denne måten å tenke om straff befestet også forbindelsen mellom stat og borger som et varig bånd. Den straffede var en del av fellesskapet, av «demos». Den som ble straffet, skulle tilbake til samfunnet.

Slik kom framveksten av den liberale straffen til å gå hånd i hånd med utviklingen av demokratiet. Gradvis ble andelen av befolkningen med stemmerett, altså mennesker man kunne regne med i politiske avgjørelser, utvidet. I 1886 ble juryordningen innført i straffesaker. Tiltalte skulle dømmes av «likemenn». Omtrent samtidig ble parlamentarismen innført. Plutselig hadde alle menn over 18 år stemmerett, og jammen ble ikke kvinner tiltrodd det samme i 1913.

Grunnloven av 1814 innebar en helt ny relasjon mellom stat og individ, og dette viste seg spesielt klart og tydelig på strafferettens område. Så når man snakker om kriminalitet, bruker man i virkeligheten et ord som gjenspeiler den liberale rettsstatens forhold til egne innbyggere. Altså «borgere».

Sett på denne måten er det å bli dømt til straff, en anerkjennelse. Det er statens måte å si: «vi forventet mere». Hver gang dommeren avsier en dom, blir relasjonen mellom stat og borger rituelt gjenskapt. For den straffede er det kanskje selve pinen man har i vente som fyller mest i bevisstheten. Og denne straffen skal være pinefull, det er selve hensikten. Men det er også en form for anerkjennelse.

Tenk på det, neste gang du roper «Hurra for 17. mai!» Det er også et hurra for den liberale rettsstaten og demokratiet, slik det er innbakt i vår bruk av ordet kriminalitet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer