Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hurra for kritikken!

Den politiske ledelsen kan ikke gjemme seg for å vente på «full oversikt»

KRITIKKEN AV regjeringens katastrofehåndtering etter flodbølgen har vært omfattende. Men det er også de som mener at kritikken er utidig, respektløs eller vulgær, at den har forstyrret regjeringens arbeidsro - og dessuten at det er for tidlig å «felle dommer». Mellom kritikerne av regjeringen og kritikerne av kritikken ligger det helt ulike syn på dialog og kommunikasjon i et åpent samfunn. I medieverdenen er det VG som målbærer kritikken av kritikerne, blant annet ved å klage over utidige forhåndsdommer. Også i kommunikasjonsbransjen er det dyp uenighet mellom selskapene om krisehåndteringen.

Nå er det for det første ikke felt noen «dommer». Dommer har konsekvenser, de er knyttet til utmåling av straff - for eksempel et statsrådfall eller en opprenskning i et byråkrati. Om den endelige dom blir av et slikt format, vil granskingen og fremtiden vise. Derimot er det rettet kraftig kritikk mot regjeringen og særlig mot utenriksministeren for håndteringen av krisen, både i felten og i kommunikasjonen her hjemme. Og denne kritikken har gitt resultater: De overlevende nordmenn og deres familier fikk etter hvert bedre bistand. Kommunikasjonen her hjemme ble bedre. Selve krisehåndteringssystemet for nordmenn i utlandet skal gjennomgås og uten tvil forbedres. Den faktiske krisehåndteringen skal granskes. Og de ynkelige bevilgningene fra første kriseuke økte fra ti til femti til hundre og helt til over en milliard kroner og muligens enda mer.

VI PLEIER Å SI at god kommunikasjon handler om å bevege makt i en ønsket retning. Den kraftige kritikken av regjeringen har gjort nettopp det. Den har beveget makt og innflytelse i favør av de norske ofrene og deres pårørende, og i favør av de ufattelig mange ofrene i området som ble rammet av monsterbølgene. Attpå til har den utløst en debatt og en offensiv for å få til nødhjelpsfond og nødhjelpsberedskap av et format verden ikke tidligere har sett. Alle initiativene på hele dette feltet er kommet gjennom kritikk og i kritisk dialog mellom det sivile samfunn og myndighetene.

Slik er beslutningsprosessene i et åpent, demokratisk samfunn. Og når kriser berører et samfunn, bør disse kommunikasjonsprosessene virke på høygir. Det er de som gir nødvendige korrektiver og skaper den dynamikk krisene krever. Det er på mange måter pussig at redaktørene i landets største avis ikke ser dette. Derimot er det en trøst at journalistene i samme avis har gjort en kjempejobb med å avdekke regjeringens sendrektighet.

OGSÅ MELLOM de store selskapene i kommunikasjonsbransjen har krisehåndteringen dokumentert store meningsforskjeller. Vi har, med utgangspunkt i vårt syn på hvordan kriser bør håndteres, gjentatte ganger kritisert den politiske ledelse i Utenriksdepartementet og Regjeringen for ikke å ha tatt en tidlig og tydelig ledelse av krisehåndteringen. Når en katastrofe er et faktum, er behovet for ledelse enormt. Det må ikke være noen tvil om at ledelsen fra første stund styrer krisehåndteringen, og at ledelsen viser det ansvar og den respekt krisen, dens ofre og de som jobber i felten har krav på. Dette handler om ansvar, ledelse, kontroll, støtte og omtanke.

Vi synes også at de fleste mediene etter hvert har gjort en formidabel jobb. Ved siden av en bred og vedvarende dekning av krisen rundt det indiske hav, har de vært en svært viktig arena for den kritikk og de krav som er kommet fra ofre, pårørende og andre interessenter mot norske myndigheter. Mediene har vært hovedarenaen for å bevege makt og innflytelse i favør av krisens ofre. Og de har etterlevd sitt samfunnsoppdrag ved å rette et sterkt og kritisk søkelys mot svake punkter i regjeringens krisehåndtering.

ANDRE SELSKAPER i vår bransje tenker helt annerledes, for eksempel har Burson-Marsteller gitt uttrykk for det i flere sammenhenger de siste dagene. Derfra får vi høre at toppledelsen ikke bør på banen før man har full oversikt. Derfra får vi høre at det er vulgært å kritisere mens krisen fortsatt pågår. Derfra får vi til og med et angrep på mediene fordi de har gjort seg til arena for kritikk fra de pårørende mot myndighetene, og endatil en antydning om at de pårørende selv i ettertid vil angre på «at de kom på trykk med ting som de i ettertid kanskje ikke ønsker skulle komme på trykk». Sagt på en annen måte: Først vil man beskytte topplederne mot kritikk ved å gjemme dem unna. Når det ikke nytter, kritiserer man kritikken og kritikerne. Og som om ikke det var nok, kritiserer man den viktigste demokratiske arenaen i det offentlige rom, mediene, for å la kritiske pårørende komme til orde.

For de politiske institusjonene i et parlamentarisk system er et slikt kommunikasjonssyn en dødsfelle. Politisk ledelse kan selvsagt ikke gjemme seg for å vente på «full oversikt». Politisk ledelse kan selvsagt heller ikke la embetsmenn ta støyten, verken i krisehåndteringen, kommunikasjonen eller kritikken.

Politisk ledelse kan med andre ord ikke fraskrive seg kravet om ansvar, ledelse, kontroll, støtte og omtanke. Da vil dommen i ettertid ble usedvanlig klar. Stortinget kjenner ikke embetsverket. Stortinget, som feller politiske dommer her til lands, kjenner bare statsrådene.

SELV I DEN PRIVATE sektor er et slikt kommunikasjonssyn rendyrket risikosport. Det er sikkert ikke vanskelig å overtale ledere til å skygge banen og la andre lenger nede på rangstigen fronte problemene, det oppfattes lett som et svært behagelig råd når det stormer. Men internt vil det nesten alltid føre til et kraftig svekkelse av autoritet og lojalitet. Og fordi vi lever i et åpent, demokratisk samfunn er et slikt råd livsfarlig også i forhold til det offentlige rom. Mediene er en arena for kritikk, deres samfunnsoppdrag er å overvåke makten og avdekke kritikkverdige forhold. Dette gjør de dessuten på en svært effektiv måte. Vi har ferske eksempler her til lands om hvordan det har gått med toppledere som ikke tok tidlig og tydelig ansvar.

Tenkingen om som ligger til grunn for rådet om å holde toppledelsen unna, er typisk for amerikansk-baserte PR-byråer. Tanken er at dersom søkelyset rettes mot topplederen, rammes også varemerket. Derfor skal topplederen ikke på banen før det er full kontroll på situasjonen. Problemet med denne tenkningen er selvsagt at i et så lite, åpent, egalitært og anti-autoritært land som Norge, vil søkelyset under enhver omstendighet raskt og skarpt bli rettet mot toppledelsen: Fra rasende pårørende, som ikke er redde for å nagle en statsråd eller tre, fra medier som ikke tåler ansvarsfraskrivelse verken i det offentlige eller private, og fra et politisk system som er parlamentarisk, og som derfor permanent krever den politiske ledelsen til ansvar. Da blir det på mange måter litt patetisk at USA-filialene i Norge kritiserer kritikken, kritikerne og mediene fordi de gir blaffen i slike råd.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media