Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hurra for lærermangelen

Unge mennesker bør selvsagt bruke livet sitt til å utvikle seg og sine evner andre steder enn i den festtale- og avfallssektor som norsk skole i økende grad er.

10. august 1628 skulle bli en stor dag på Stockholms havn. Kong Gustav II Adolf skulle ikke bare få tilfredsstilt sin forfengelighet, man skulle også vise all verden at Sverige hadde den største og beste marinen. Regalskipet «Vasa» skulle sjøsettes. Skipet var stort, vakkert, hadde mange dekk, et stort antall kanoner - men konstruktøren Hybertsson hadde bygget et skip som ikke var for denne verden og skipet sank som en sten.

Bytt ut Hybertsson med Gudmund Hernes og «Vasa» og marinen med den norske enhetsskolen og alle oppegående vil se noe av årsaken til at fornuftige unge mennesker skyr skolen som fremtidig arbeidsplass. Dette siste er ikke uttrykk for en krise, det er et nasjonalt sunnhetstegn når intellektuelt våkne mennesker gjennomskuer den dobbeltkommunikasjon som har preget skolepolitikken særlig på 90-tallet. Unge mennesker bør selvsagt bruke livet sitt til å utvikle seg og sine evner andre steder enn i den festtale- og avfallssektor som norsk skole i økende grad er. Det er dette de gjør, hurra for dem!

Men dypest sett er dette ikke gledelig for alle som er glad i fagene sine, i mange av kollegene, i de mange gode elevene, det er dypt trist, ja, nær tragisk. At det gikk slik har mange årsaker, ikke alle er politikernes skyld.

Lønnen er elendig. En lektor har i løpet av de siste tyve årene tapt 100000 kr i forhold til snittet for en industriarbeider. Her vil politikere, særlig fra Ap, komme ilende til og si at de har gitt oss et løft ved siste hovedoppgjør. Det er i beste fall en halvsannhet. For det første er vi ikke i nærheten av å ha tatt igjen selv små deler av det vi har tapt de siste årene, og for andre ble «løftet» fulgt opp av en ny ekstremt byråkratisk og kontrollerende arbeidstidsavtale som gir oss en mengde merarbeid i ulike former som er like stor som «lønnsløftet». Vi har ikke fått noe reelt lønnsløft, vi har derimot fått en enda mer kontrollert hverdag som gjør at vi lengter mer etter å nå pensjonsalderen.

Lønnsutviklingen er et resultat av en villet politikk som først og fremst er blitt bestemt av Ap, LO og Norsk Lærerlag. Arbeiderpartiet - og særlig LO - har mange lærerhatere. Gjennom den såkalte solidariske lønnspolitikken har Ap og LO systematisk og bevisst brukt utdanningsgruppene i offentlig sektor som salderingspost. Taperen blant taperne er de best kvalifiserte lærerne - lektoren. I dette har de fått god hjelp av Norsk Lærerlag som skyr alt som har antydning av marked og som skal løfte alle like mye - eller like lite. En vesentlig årsak til at vi sitter der vi sitter, i en lønnsmessig hengemyr, er at NL - og langt på vei også Lærerforbundet - har motsatt seg bruk av lokale forhandlinger som kunne medvirke til dynamikk i systemet. Dette har en ideologisk begrunnelse.

Enhetsskolen er en hellig ku, særlig for Norsk Lærerlag. For å sikre enhetsskolen må alle lærere behandles lønnsmessig likt hvor enn de bor i landet. Det betyr lik nominell lønn. Enhver med litt økonomisk gangsyn vet at lik lønn betyr ulik lønn fordi lønnens kjøpekraft i ulike deler av landet er ulik og at det derfor er behov for mer lokal lønnsdannelse og differensiering. Men enhetsideologien går lenger. Alle elever skal gå i samholdte klasser. Her skal Donald Duck sette den faglige standard, atferdsnormen er det B-gjengen som skal bestemme og alle med snev av Albert Einstein er fy-fy, det er de faglige bremsene som skal være gasspedal.

I et slikt system blir fag mindre viktig. Når fag blir mindre viktig, blir den faglige autoriteten devaluert, og lærernes og lektorenes identitet tynnes ut. Respekten blir lavere. Nå er det pedagogikken - altså formen og innpakningen - som skal telle og som de facto fungerer som en tilsløring av et synkende faglig nivå. En professor i pedagogikk har fremholdt at vi trenger å forstå, ikke kunne. Men hvordan skal man kunne forstå noe om Hitlers og Stalins folkemord uten å kunne noe om hva de faktisk stod for, hva de gjorde hvor og når? Hvordan skal man kunne forstå et fremmed språk uten å kunne noe om de byggeklosser språket bygger på? Hva skjønner jeg av «fjellets biologi» uten å kunne noe om fjellets geologi, dyreliv og botanikk? Og hvordan skal jeg fatte matte om jeg ikke kan dividere, multiplisere osv? Hvordan skal mennesker kunne lære å løpe uten å kunne krype og gå før de løper? Men, forteller lærerplanene og byråkratskrivene oss, det er bare å bruke pedagogikken - for tiden er problemorientert læring (uten krav om basiskunnskaper) gjennom prosjekt det politisk korrekte - så blir vi alle en Michael Jordan, en Ivar Aasen, en Linné eller en Sakharov. Dette antifaglige svada fosser inn over våre arme hoder. Denne humbugen gjennomskuer bevisste unge. Dessuten forstår de at i en skole hvor faglighet nedprioriteres og hvor den enhetlige enfoldighet vokser, der verdsettes heller ikke faglig oppdatering i form av etterutdanning. På min skole er vi ti stykker i samfunnsfagseksjonen. Vi har til sammen 5000 kr til etterutdanningskurs. I norskseksjonen er det flere, også i fremmedspråk er det flere enn ti, alle har de fem tusen kroner. Det blir voldsomt mye etterutdanning av dette. En bekjent av meg på mellomledernivå i det private næringsliv, og med kortere utdannelse enn meg, har åtte ganger mer bare i reisepenger til seg alene, mens jeg er verd vel 400 kroner. Ingen intelligent ungdom setter så lav verdi på seg selv.

Nå nærmer det seg valg, skole vil bli et sentralt tema. Det var det også i 1999, da skulle det satses. Satsingen har tatt nedskjæringenes form. Jo da, vi har fått noen PC-er som næringsliv og byråkrati har skrapet, vi er nyttig som avfallssektor. Nå kommer festtalene. De har vi hørt flere ganger tidligere. Det er et spill med terningkast en. Derfor bør denne parolen gjelde for unge mennesker: Du er ung og verdifull. Finn deg en arbeidsgiver som verdsetter deg og som ikke systematisk bedriver dobbeltkommunikasjon, eller begynn for deg selv. I fremtiden blir det behov for folk med kunnskap som grunnlag for kreativitet og evne til handling. Disse vil bli verdsatt. I skolen verdsettes dette ikke, sky derfor skolen som arbeidsplass. Dette er både min rett - og plikt - å si, som lektor og som far. Men jeg trenger knapt å si det lenger, mine mottakere skjønner hvor landet ligger. Det ser vi på søkningen. Og Inge Lønning har rett i sitt utsagn om oppsamlingsplass.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media