10. august 1628 skulle bli en stor dag på Stockholms havn. Kong Gustav II Adolf skulle ikke bare få tilfredsstilt sin forfengelighet, man skulle også vise all verden at Sverige hadde den største og beste marinen. Regalskipet «Vasa» skulle sjøsettes. Skipet var stort, vakkert, hadde mange dekk, et stort antall kanoner - men konstruktøren Hybertsson hadde bygget et skip som ikke var for denne verden og skipet sank som en sten.

Bytt ut Hybertsson med Gudmund Hernes og «Vasa» og marinen med den norske enhetsskolen og alle oppegående vil se noe av årsaken til at fornuftige unge mennesker skyr skolen som fremtidig arbeidsplass. Dette siste er ikke uttrykk for en krise, det er et nasjonalt sunnhetstegn når intellektuelt våkne mennesker gjennomskuer den dobbeltkommunikasjon som har preget skolepolitikken særlig på 90-tallet. Unge mennesker bør selvsagt bruke livet sitt til å utvikle seg og sine evner andre steder enn i den festtale- og avfallssektor som norsk skole i økende grad er. Det er dette de gjør, hurra for dem!

Men dypest sett er dette ikke gledelig for alle som er glad i fagene sine, i mange av kollegene, i de mange gode elevene, det er dypt trist, ja, nær tragisk. At det gikk slik har mange årsaker, ikke alle er politikernes skyld.