YTRINGSFRIHETEN: Et av bidragene i utstillingen, ved Ali Ferzat - berømt syrisk politisk satiretegner.
YTRINGSFRIHETEN: Et av bidragene i utstillingen, ved Ali Ferzat - berømt syrisk politisk satiretegner.Vis mer

Hurra for ytringsfriheten! (i et låsbart rom)

Må man ha nøkkel for å få sett karikaturutstillingen om ytringsfrihet?

Kommentar

Dette er historien om en karikaturutstilling om ytringsfriheten, som ble flyttet til et låsbart rom.

Begynnelsen på denne fortellingen er riktig så vakker. Med 30 000 kroner i støtte fra organisasjonen Fritt Ord laget Avistegnernes hus i Drøbak utstillingen «Hurra for ytringsfriheten», i samarbeid med Cartoonist Rights Network International.

Den åpnet 5. april i fjor, og har bidrag fra en rekke forfulgte avistegnere verden over. De har utfordret den politiske makten med sine satiriske tegninger, og for det blitt utsatt for yrkesforbud, overgrep, fengsel og drap. Blant bidragsyterne er tegnerne Arifur Rahman, Fadi Abou Hassan og Abduallahi Muhiaddin, i tillegg til norske avistegnere som VG-tegnerne Roar Hagen og Randi Matland og Dagbladets egen Finn Graff.

Denne unike, og svært godt timede utstillingen tok ved årsskiftet ferden videre til Stavanger - der den åpnet kun få dager etter de dødelige terrorangrepene i Paris mot Charlie Hebdo og den jødiske kosherbutikken. 9000 publikummere var innom utstillingen i løpet av tre uker.

Denne uka sto Oslo for tur. Utstillingen skulle vises i åpent landskap i andre etasje i biblioteket på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), midt i byen. En potensiell publikumsmagnet.

Men dagen før åpningen mandag denne uka, bestemte ledelsen ved HiOA at bildene måtte flyttes til et mindre, låsbart rom i biblioteket. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Feiringen av ytringsfriheten og hyllesten til avistegnere som risikerer livet for å kritisere makthaverne, er gjemt bak lukkede dører. I det som må regnes som en av de tryggeste avkrokene i verden: innerst i biblioteket på Høgskolen i Oslo og Akershus, Norge.

Det er som om ironien står og roper, og et av spørsmålene det er fristende å stille er dette: Må man ha nøkkel for å se utstillingen - omtrent som når man låner toalettet på bensinstasjonen?

Ledelsen ved HiOA gjemmer seg bak en sikkerhetsvurdering, men stilte det seg annerledes i Stavanger? Det virker uansett som om fotarbeidet i Oslo har vært dårlig, for selv bibliotekssjefen ved HiOA, som ønsker utstillingen åpent utstilt, kan forsikre Aftenposten om at: 

«Her er det ingen kontroversielle tegninger av Mohammed. Vi har også vært i kontakt med folk for å forsikre oss om at tegningene ikke støter noen».

Hvem har de spurt? Går det i det hele tatt an å forsikre seg om det? Nei, selvsagt ikke. Og det er jo hele poenget: at man ikke skal være nødt til å forsikre seg om at ingen blir krenket når man ytrer seg. Det er faktisk det vi har ytringsfriheten til, og det er derfor vi har denne utstillingen.

Fordi mange av tegnerne ikke har den samme muligheten i hjemlandet.

Den triste konklusjonen er at vi må legge til et hviskende forbehold i vårt gledesrop:

«Hurra for ytringsfriheten!» (i et låsbart rom).