Hurtig portrett

Oppjaget biografisk roman om Skagenmaleren P.S. Krøyer.

BOK: Den lysende sommeridyllen man finner i Skagenmaleren P.S. Krøyers berømte maleri «Hip, hip Hurra!» speiles ikke i Einar O. Risas romanportrett av Krøyer. Mulig at hensikten har vært å skrive en roman i impresjonistisk stil, men resultatet er ikke vellykket.Historien om den norskfødte maleren Peder Severin Krøyer (1851-1909) er ikke idyllisk; han var født av en kvinne som ble besvangret mens hun var psykiatrisk pasient i Stavanger, han kjente aldri sin fars identitet, han ble selv manisk-depressiv og syfilittisk, muligens gjennom arv. Men han var samtidig et av Nordens største malertalenter. Hurtigmaleren, betoner Risa.

Ja eller nei?

Og hele romanen er skrevet i en oppjaget, eksaltert tone som lett virker utmattende på leseren. Fortellingen hopper fram og tilbake kronologisk. Den er forsøkt innrammet av en tenkt konfrontasjon mellom Køyer og den italienske kunstkritikeren Ardengo Soffici. Sistnevnte er ung, radikal futurist og ute etter å «ta» Krøyer. Men det framgår aldri om han lyktes, eller om Krøyer overhodet kjente til hans eksistens. Hans plass i teksten virker derfor ganske umotivert. Som i Risas romanbiografi om Casanova er han også selv til stede i Krøyer-teksten som forteller; som den som gjetter sammenhenger og spekulerer rundt begivenheter han ikke kjenner. «Nei? Jeg vet ikke.» lyder innledningen, og avslutningen «Ja? Det kan være slik.» Han bevisstgjør altså leseren om rollen som romanforfatter kontra biograf.Mangelen på faktisk informasjon kompenseres også ved at Risa dikter omkring innholdet i Krøyers bilder. Han beskriver lys og skygge som faller gjennom trærnes bladverk, hustruen Maries påkledning osv. Det slår en, helt malapropos, at Risa er en dyktig formidler av malerkunst. Han kan beskrive Krøyers kunstverk slik at man øyeblikkelig gjenkjenner dem uten å ha dem foran seg.

Namnam

Men personen Køyer er det vanskeligere å få fatt i her. Den lett oppjagede tonen i Risas roman stemmer nok med Krøyers sinnsstemning i hans maniske perioder da han malte som om fanden var i hælene på ham. Men Risa dikter samme hastverk inn i alle personene som omgir maleren, f.eks. den svenske komponisten Hugo Alfvén som skulle komme til å bli Marie Krøyers elsker. Slik falt Alfvén for Marie, ifølge Risa: «En mann stanset foran et bilde. Han ble stående. Han så på bildet, han så på kvinnen i bildet, kvinnen i den lange, hvite kjolen. Namnam, sa han til seg selv. Namnam var det. Søtt og tiltrekkende, fristende.» Krøyers dramatiske sykehistorier, hans anfall av paranoia og voldsomme hallusinasjoner, forsvinner mellom lange passasjer av «namedropping», gjestelistene på Hotel Brøndum i Skagen og rekkene av tobakksfabrikanter og professorer som bestiller portretter i Krøyers atelier i København. Det blir litt for overveldende for dette relativt lille romanformatet, og muligens er ikke Risas Krøyer-impresjon helt i fokus.