Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Huset Putin bygde

Den andre desember er det parlamentsvalg i Russland. Elleve partier kjemper om totalt 450 plasser i Dumaen. Men dersom en følger russiske tv-sendinger, eller besøker landet, slik jeg gjorde i september, får man en opplevelse av at valget i realiteten dreier seg om ett parti: Det forente Russland – president Putins støtteparti. Partiets dominerende posisjon i russisk politikk er åpenbar på flere måter.

I den sørrussiske regionen Krasnodar er motorveier og offentlige bygg dekket med enorme valgplakater for Det forente Russland. Andre partiers valgkampanjer er usynlige i det offentlige rom. Krasnodar er kanskje mest kjent i våre dager for å huse byen Sochi, arrangørby for vinterolympiaden i 2014. Regionen er ledet av guvernør Aleksander Tkachev, lojal Putin-tilhenger og partimedlem i Det forente Russland. Partiets overveldende valgkampanje minner ikke så rent lite om gamle propagandaplakater fra Sovjettiden i sin enerådighet, om enn med det 21. århundrets bildespråk. Bilder av Putin og Tkachev vises i gemyttlig samvær med det russiske flagget som bakgrunn. Budskapet «Putins plan er Tkachevs plan» hamres inn med store bokstaver, sammen med budskapet «Vi tror på Russland. Vi tror på oss selv». Denne retoriske cocktailen blander det sovjetiske «plan»-begrepet med det nasjonalromantiske «troen på Russland», med bred referanse til russisk kulturhistorie basert på sterke nasjonale myter om russisk særegenhet og mystikk.

Bruken av sentrale historiske symboler fra ulike epoker er blitt et kjennetegn for Putin og Det forente Russland. I Krasnodar har denne retorikken sterk appell, og som over alt i Russland ellers er Putins popularitet sterk. Putin assosieres med stabilitet, i kontrast til de kaotiske reformårene under Jeltsin. Han fyller rollen som khozyain, en sterk, selvsikker og handlingskraftig leder, og oppfyller slik den russiske idealtypen for maskulin maktutøvelse.

Det forente Russland har vunnet mye av sin oppslutning ved å erklære seg som støtteparti for president Putin, og de har blitt kritisert for å mangle en ideologisk forankring. Politisk sett omtaler de seg selv som et sentrumsparti. Trass i manglende partiideologi er Det forente Russland både velorganisert og godt finansiert, med partikontorer helt ned på bygdenivå. I Krasnodar forgår dessuten en stille sammensmelting av regionalt byråkrati og dette partiet. I bosettingen jeg forsker i, får lokale byråkrater beskjed av sine ledere om å melde seg inn i Det forente Russland, samt å drive aktiv valgagitasjon og medlemsverving. Dette minner mye om rollen til det gamle kommunistpartiet før Sovjetunionens fall. Den gang kunne man ikke engang besitte byråkratiske stillinger uten å ha partiboka i orden.

Mediemessig driver Det forente Russland en valgkamp som skyver de andre partiene totalt ut på sidelinjen. Ettersom Kreml utøver kontroll over russiske TV-kanaler og presse, får Det forente Russland bred pressedekning av sine valgkampmøter, og partiet er så sikker på sin oppslutning at de har nektet å delta i TV-debatter med de andre partiene. Det forente Russland er da også realpolitisk overlegent ettersom de sikret seg to tredjedeler av plassene i Dumaen under forrige valg.

På bakgrunn av den mektige posisjon som Det forente Russland per i dag innehar, skulle en ikke tro at partiet er en nykommer i russisk politikk. Men det ble først etablert i 2001, ett år etter at Vladimir Putin vant presidentvalget første gang. Partiet ble dannet gjennom en sammenslåing av partiene Enhetspartiet og Fedrelandspartiet, støttet av svært ruvende skikkelser i russisk politikk, blant annet Moskvas mektige borgermester Jurij Luzhkov og tidligere statsminister Jevgenij Primakov. Et særtrekk ved Det forente Russland er at partiet alt fra begynnelsen har hatt sterk regional forankring, hvilket Krasnodar og guvernør Tkachev er et førsterangs eksempel på. Også Tsjetsjenias beryktete president Ramzan Kadyrov er å finne blant partiets medlemmer. I tillegg til at mange av de regionale lederne er å finne på partiets liste, er også en rekke sentrale ministere innenfor Putins regjering medlemmer. Et interessant trekk for oss som er best kjent med vestlig politikk er at Putin selv ikke har vært medlem av partiet. Dette var en praksis som Boris Jeltsin i sin tid etablerte, som en demonstrasjon av at Presidentens makt er overordnet og uavhengig av partipolitikken.

I løpet av de åtte åra Putin har ledet Russland, har landet på mange måter gjenvunnet fotfeste. Økonomien har, takket være høye oljepriser, stabilisert seg. Lønninger og pensjoner utbetales, og administrative reformer har sørget for at Kreml har gjenvunnet makten både over nasjonale ressurser og gjenstridige regioner. Opplevelsen av økt stabilitet, og større statlig styring, er nøkkelen til Putins popularitet. Det forente Russland har vært en viktig brikke i denne politiske snuoperasjonen. Partiets dominans i Dumaen, og ledelse av alle sentrale parlamentskomiteer har sørget for den politiske muliggjøringen av Putins prosjekt om å gjenreise Russland som en sterk stat, både nasjonalt og internasjonalt.

Til en viss grad har Putin lyktes i å nå sine mål. Russland demonstrerer stadig oftere sine krefter internasjonalt, seinest ved å sette grenser for antall valgobservatører fra OSSE til desembers parlamentsvalg. På nasjonalt plan er de kaotiske nittiåra med inflasjon, privatisering og oligarki erstattet med hva Putins administrasjon kaller «suverent demokrati». Det suverene demokratiet fremstilles som Russlands politiske kjennemerke, og kombinerer en sterk stat med en markedsvennlig politikk. Dette er kjernen i ideologien som omtales som «Putinisme». Men dette skjer på bekostning av et sterkt sivilsamfunn, en fri presse og maktkritikk. Byråkratiet er blitt mektigere under Putins styre, og bruker fremdeles denne makten til egen berikelse. Trass i at anti-korrupsjonsretorikken er sterk hos Putin og hans regjering, hindrer det ikke at korrupsjon til daglig florerer i politi, rettsvesen, helsevesen og byråkrati. Kritiske røster, som den russiske menneskerettighetsforkjemperen og dissidenten Sergej Kovalev, hevder derfor at bruken av ordet «demokrati» på Russland er misvisende.

Denne høsten har de politiske diskusjonene rundt russiske kjøkkenbord ikke dreid seg om parlamentsvalget i desember. «Alle vet» at Det forente Russland kommer til å vinne. Det er presidentvalget til våren som opptar befolkningen, og mange lurer på hvordan president Putin vil opptre. Hans andre, og derfor siste presidentperiode går mot slutten, og spekulasjonene går på hvorvidt han vil endre grunnloven for å sikre seg en ny maktperiode. Få er i tvil om at Putin fremdeles vil ha sterk innflytelse i Russland etter at hans mandat går ut. I oktober i år tok da også Putin steget ned i partipolitikken ved å annonsere at han topper Det forente Russlands valgliste ved parlamentsvalget. Han har også nylig uttalt at han vil betrakte et sterkt valgresultat for Det forente Russland som en «moralsk rett» til å opprettholde en sterk innflytelse i landet. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt «Putinismen» vil fortsette, men hvordan Putin selv vil innrette seg for å beholde makten over Russlands framtid. Her vil Det forente Russland fortsette å spille en viktig rolle, som «Putinismens» forsvarere og politiske maktbase. Dersom denne utviklingen får fortsette, kan Russland i framtida neppe regne seg blant verdens demokratier.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling