- Skodda av rødvin og forglemmelse blir tykkere jo lenger tilbake du går. Ingen husker årstall. Få husker navn. Men alle husker stemningen, sier Førland, førsteamanuensis ved Historisk institutt på Universitetet i Oslo.

Stemningen, ja. Club 7 var ikke bare et utested, det var et språk, et hjem og en livsstil. Musikeren Arild Wickstrøm skal i sin tid ha gått baklengs til Polet, for ikke å miste øyenkontakt med klubben underveis.

- 60- og 70-tallet var den store tida. Musikken det mest bestandige. Det begynte med viser og blues, fortsatte med jazz, og mot slutten var det mest rock. Det som slår meg er mangfoldet. Folk brukte Club 7 forskjellig i forhold til hvor gamle de var og når de vanket der.

Jan Erik Vold kalte stedet den viktigste kulturinstitusjonen i Norge dette århundret. Du kunne se teater, låne bøker, gå i galleriet, høre musikk, danse, finne deg en partner, eller - hvis du var heldig - finne deg selv. Dessuten spise middag, drikke deg snydens og til og med hvile deg litt, på det legendariske blå rommet. Og røyke hasj, bare ikke for mange så det.

- Ryktet som narkotikareir er overdrevet. Dessuten har jeg funnet lite av det såkalte klubbsjuspråket. Noe, som ordet «kult», er gått inn i dagligtalen. Resten har folk stort sett lagt av seg, sier Førland.