Husker du Klubbsju, æsse?

- Vi er alle sekstiåttere. Kanskje er vi også alle klubbsjuere, sier historikeren Tor Egil Førland. Og dette fra en mann som selv aldri vanket der. Likevel skriver han bok om Oslos mest berømte vannhull, og etterlyser minner fra gjestene. Fins det noen som husker noe fra Klubbsju, da?

- Skodda av rødvin og forglemmelse blir tykkere jo lenger tilbake du går. Ingen husker årstall. Få husker navn. Men alle husker stemningen, sier Førland, førsteamanuensis ved Historisk institutt på Universitetet i Oslo.

Stemningen, ja. Club 7 var ikke bare et utested, det var et språk, et hjem og en livsstil. Musikeren Arild Wickstrøm skal i sin tid ha gått baklengs til Polet, for ikke å miste øyenkontakt med klubben underveis.

- 60- og 70-tallet var den store tida. Musikken det mest bestandige. Det begynte med viser og blues, fortsatte med jazz, og mot slutten var det mest rock. Det som slår meg er mangfoldet. Folk brukte Club 7 forskjellig i forhold til hvor gamle de var og når de vanket der.

Jan Erik Vold kalte stedet den viktigste kulturinstitusjonen i Norge dette århundret. Du kunne se teater, låne bøker, gå i galleriet, høre musikk, danse, finne deg en partner, eller - hvis du var heldig - finne deg selv. Dessuten spise middag, drikke deg snydens og til og med hvile deg litt, på det legendariske blå rommet. Og røyke hasj, bare ikke for mange så det.

- Ryktet som narkotikareir er overdrevet. Dessuten har jeg funnet lite av det såkalte klubbsjuspråket. Noe, som ordet «kult», er gått inn i dagligtalen. Resten har folk stort sett lagt av seg, sier Førland.

Som forsker har han PC'n full av tørre fakta. Han har gjennomgått klubbens arkiv og tjukke permer med presseklipp. Det han mangler er opplevelsene fra vanlige gjester. Hvis Club 7 hadde noe slikt som en vanlig gjest. Alle som noensinne har prøvd å finne igjen noen de traff på Club 7, vet hvor vanskelig det kan være («Han hadde langt hår og olabukser, skjønner du hvem jeg mener?»). I sin glanstid kunne klubben ha 200000- 250000 besøkende i løpet av et år. Tor Egil Førland har oppsporet adressen til omkring tusen av de nærmere 5000 som sto i medlemskartoteket på 70-tallet, og skrevet brev med bønn om minner. Han godtar selv de mest tåkete.

Slutt i 85

- Sossen Krohg har sagt at hun var på Club 7 i 19 år, fire måneder og to uker. Er det rekord?

- Å nei, Scene 7 kom jo først i gang to år etter starten. Det første stykket ble spilt i 1966, og ble en stor suksess. Attila Horvath var den eneste som var med fra start til mål.

Horvath var ungareren som drev Club 7 som en mild blanding av jazzfestival og ungdomshjem, og som levde under stadig trussel om kroken på døra - eller «kråken på døren» som han kalte det. Club 7 så dagens lys høsten 1963, i lokalene til René Kafé på Lilletorget.

- Klubben sprang ut av det som den gang het studentteatret, en krets med bl.a. Janken Varden og lyrikeren Kate Næss i spissen. De ville spille mer - og feste mer - enn de kunne i studenterhuset U11. De flyttet til Canaletto på Skillebekk, videre til Edderkoppen på St. Olavs plass og deretter til Kongen. Til Vika kom de først i 1971, sier Førland.

Klubben ble drevet av kreative snarere enn økonomisk orienterte krefter. En av økonomisjefene var for øvrig en russer som ble utvist av landet for spionasje. En annen var Matz Sandman. Han prøvde å legge regnskapet inn på data, men måtte isteden gå til anskaffelse av kost. Regningene lå stort sett strødd på gulvet. Sandmans klubbkarriere ble kort. Men han har varige merker: Som så mange i sin generasjon fant han kona si på Club 7.

Sjekkested

Skuespilleren Anne Marie Ottersen har for øvrig beskrevet «standardsjekkinga på gamle Club 7» slik:

- Har du hybel?

- Nei.

- OK, ha det.

De fleste husker Club 7 for musikken. Og musikerne husker Club 7. Klubbens gamle Transit kjørte i skytteltrafikk til Fornebu og hentet særlig amerikanske band. De ble passet på som spedbarn fra de kom til de dro. Da jazzlegenden Stan Getz måtte bli igjen i Oslo for å spille inn plate, og kona hans - som sørget for selskap og jevnt inntak av vegetarmat - måtte reise videre, steppet bookingansvarlig Bjørg Eriksen inn. Hun satt i platestudio med nøtteposen klar. Club 7s personale ga ordet service en helt ny betydning.

- Flere musikere har gitt uttrykk for at miljøet rundt Club 7 ble for dopa for dem. Medførte klubben visse helseskader?

- For noen var det nok et usunt miljø, for andre var det redningen. Hvor ville de vært hvis de ikke kunne være på klubben? Det var til og med åpent julaften formiddag. Det har nok ødelagt noen familiemiddager.

Forandret Norge

- Hvorfor vil en historiker forske på Club 7?

- Jeg har jobbet med tema omkring ungdomsopprør i mange år, og lette etter stoff til hovedoppgaver for studentene. Men Club 7 ble både for vanskelig og for spennende. Så jeg tok det sjøl.

- Er det vanskelig å skrive så nær historie?

- Det gjelder å få nok avstand, og lukke ørene for dem som hevder klubben var det viktigste stedet i verden. Men de har rett i at Norge ville vært annerledes uten Club 7. Klubben bidro til avformaliseringen av landet. Det var et sted helt uten snipp. For enkelte betydde den mye for personlighetsutviklingen.

- Hva var Club 7 for deg?

- Jeg var der aldri! Jeg er vokst opp i Arendal, du kan si jeg kommer fra en annen planet. Det er både en fordel og en ulempe. Jeg har ingen følelse med miljøet. Samtidig vet jeg like lite om hele perioden. Club 7 eksisterte i 22 år, men folk tror det var nettopp den perioden de selv vanket der som var Club 7.

ETNISK: Scenen var rikt dekorert da klubben i Munkedamsveien. Her Joe Burg Hawk i 1973.