Mistet moren: - Alle som har mistet en forelder vet at savnet kan være stort, sier Ole Paus. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Mistet moren: - Alle som har mistet en forelder vet at savnet kan være stort, sier Ole Paus. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

- Husker ikke mamma

Da Ole Paus var fem år døde moren av polio. Savnet ble så stort at visesangeren har blokkert alle minnene.

- Jeg fikk en mail her om dagen fra reklameskolen Westerdals, sier Ole Paus (66).

- Og der sto det at de har innført et nyord, et verb, «å Pause». Det betyr visst å gjøre så stort inntrykk på noen at de begynner å grine.

I løp av vinteren har det blitt en vane. Når artistene i «Hver gang vi møtes» på TV 2 samles til middag og tolkning av hverandres sanger, er det Paus som lokker frem tårene.

- Det er ikke et mål i seg selv å få folk til å grine, men at folk tar en historie innover seg, i all sin prakt eller gru, det er et mål, sier han. 

- Og for oss som satt der ble det utrolig nært. Tenk deg å få ditt eget innerste følelsesliv framført rett opp i ansiktet. Det er klart det er sterkt, og ikke minst skummelt både for den som synger og den som hører på. Men det var en stor opplevelse å være med, og jeg er veldig glad jeg takket ja, sier Paus.

- Et stort savn Visesangeren har to ekteskap bak seg, og er nå gift med Benedicte Paus, overlege og professor i genetikk. Paret har to døtre på ti og elleve år.

- Barna er en grenseløs gave på alle måter, sier Paus.

- At jeg får lov til å følge dem og være til stede har tilført livet mitt enormt mye, og jeg forsøker så godt jeg kan å være en trygg voksenperson for dem. Jeg er livredd for å spille rollen som Trond-Viggo i mine barns liv. Barn er fornøyd så lenge de voksne er voksne. Tydelighet og kjærlighet, det er ikke mer de ber om.

- Savnet du det selv?

- Egentlig ikke, jeg fikk så mye av tante og bestemor. Men min far var mye borte, og mor døde av polio da jeg var fem. Man blir jo preget av det. Alle som har mistet en forelder vet at savnet kan være stort.

- Hvordan var det for din del?

- Et eller annet sted i meg ligger det et stort savn, men jeg får liksom ikke helt tak på det. Jeg husker ikke moren min i det hele tatt, og det er nok fordi jeg savnet henne så fælt at jeg ble nødt til å blokkere det helt. Jeg hadde en fin barndom, men med et savn. Og savn er på mange måter det som skaper sjelslivet ditt.

- Er det der melankolien din kommer fra?

- Jeg tror det. Det er i alle fall en av røttene melankolien kan springe ut av.

- Skammet meg Faren til Paus var generalmajor. Farfaren norsk konsul i Wien. Lengre opp i stamtreet regelrett myldrer det av bankdirektører, skipsredere, biskoper og alskens respektable embetsmenn. Selv grep han gitaren.
 
- Hvor gikk det galt?

- Ja, det kan du jammen si. Familien mente at jeg skulle utfylle rekken av embetsmenn. Himmelen skal vite at jeg forsøkte, og jeg var veldig preget av skamfølelse da jeg forsto at jeg ikke kom til å klare det. Du skjønner, jeg har ikke et spesielt godt hode. Eller, det er kanskje ikke så verst, men det fungerer i alle fall ikke til studier.

Men Paus' unge hode fungerte ypperlig til satire. Han leverte infame tekster og refset makt, borgerskap og offentlige personer over en lav sko. Visene skylte han ned med så store mengder whisky og sigaretter at stemmebåndene nå høres ut som om de har vært i en livslang brytekamp med et rivjern.

- Jeg har tatt feil - Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt at det jeg skrev var galt. At jeg hadde gått i kloster og kommet ut som et nytt og bedre menneske. Men det er ikke sånn. Det har gått over tid, og det er synd jeg har vært så treig. For eksempel har jeg nok spottet kongen og kongehuset mer blodig enn de fleste, men etter 22. juli ble jeg nødt til å gå i meg selv og innrømme at jeg har tatt feil hele tiden.

- Har du blitt mer konfliktsky med årene?

- Jeg håper da virkelig det. Det er ikke lenger likegyldig hvordan jeg forvalter tiden jeg har fått tildelt, og konflikter er fryktelig tidkrevende. Selv om jeg føler meg frisk og rask på alle måter, så vet jeg jo at mye av tiden jeg har fått er brukt opp.

- Du var også i en bitter konflikt med Se & Hør og Knut Haavik?

- Det er 25 år siden, men det var en forferdelig tung tid, sier Paus.

I lange tider orket han ikke en gang å gå i butikken, i frykt for se seg selv på forsiden av ukebladet.
 
Opprinnelig var stemningen god mellom visesangeren og Se & Hør, men etter at Paus beskrev Haavik som en bølle i skandaleromanen «Endelig Alene», omtalt som norgeshistoriens lengste injurie, ble det kjøligere. Og da Se & Hør i 1990 skrev om Paus' forestående skilsmisse fra Anne Karine Strøm, og at han hadde innledet et forhold til en annen kvinne, gikk Paus til rettsak.

- Selv om jeg vant rettsaken var det ikke verdt fem år av livet, sier han.

- En mann av folket I vinter ble det kjent at Paus gir seg som plateartist med et trippelalbum som han nå skriver og spiller inn. Han og platebransjen har vokst fra hverandre, sier han.

- Jeg skal fortsette å opptre, helt klart. Og tenk på det, jeg har mulighet til å spille hvor som helst. Kneiper, kirker og til og med i operaen. Det gir en kolossal følelse av frihet. Folk ringer og spør om jeg kan spille i begravelser, og rett som det er sier jeg ja. Og vet du hvorfor? Det er fordi jeg liker å føle at jeg er en del av dette landet. Jeg har rett og slett kommet til at jeg er en mann av folket, men det tok hjelpe meg 66 år før jeg skjønte såpass.

Gir seg som artist: - Jeg har 16 sanger igjen å skrive til den kommende plata. Men da er det slutt, sier Ole Paus.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
Gir seg som artist: - Jeg har 16 sanger igjen å skrive til den kommende plata. Men da er det slutt, sier Ole Paus. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet Vis mer