INDIAN SPRÅK: Vi begynner å bli bortskjemte med varme septembermåneder, og dermed tyr vi stadig til begrepet «indian summer». Det høres jo fint ut, men har også fint lite med oss å gjøre. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
INDIAN SPRÅK: Vi begynner å bli bortskjemte med varme septembermåneder, og dermed tyr vi stadig til begrepet «indian summer». Det høres jo fint ut, men har også fint lite med oss å gjøre. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Husmannssommer

Nei, det heter ikke «Indian summer», men «Husmannssommer». Ditt rotnorske alternativ. Hilsen Geir (83).

Meninger

Det hastet litt å skrive denne lille kommentaren, for husmannssommeren er allerede på hell. Den siste lille rest er for alvor i ferd med å gli over i høst. Ubønnhørlig. Det er for så vidt også en grunn til at jeg har kviet meg til å gå løs på dette, for jeg føler meg litt som Geir (83) når jeg trekker fram gamle, gode ord og uttrykk som fortjener å bli hentet fram fra glemselen. Særlig når det skjer med ektefølt entusiasme.

Vi begynner å bli bortskjemte med varme septembermåneder, og dermed tyr vi stadig til begrepet «indian summer». Det høres jo fint ut, men har også fint lite med oss å gjøre. Uttrykket har sitt opphav i at nordamerikanske indianere dro på bisonjakt når høsten var varm og solrik.

Her hjemme var det ingen indianere, men derimot mange husmenn. Om sommeren hadde de selvsagt ikke mulighet til å ta ferie, for det var jo alltid arbeid hos jordeieren som måtte utføres. Men fikk de oppleve en god, varm høst - etter at innhøstingen var ferdig - kunne de ta en velfortjent pust i bakken og litt «sommerferie».

Jeg fikk høre om dette uttrykket for et par uker siden, og ble opprømt. For et nydelig uttrykk, tenkte jeg. Først og fremst fordi jeg syntes det var fint å tenke tilbake på de stakkars husmennene, som endelig kunne nyte litt fred og ro. Kanskje stikke på stranda med unga. Eller en tur i skauen, hva vet jeg om hva som var populære og foretrukne fritidsaktiviteter på den tida. Kanskje likte jeg det også fordi det å bruke det får meg til å føle meg sympatisk. Som om jeg gjør de for lengst døde husmennene en slags tjeneste. Et bifallende nikk. Jeg tar litt selvkritikk for det.

Men så viser det seg at husmannssommeren ikke ble brukt til ferie. Den slags luksus hadde selvsagt ikke husmennene råd til. Den varme høsten var derimot velegnet til å drive innhøsting på eget gårdsbruk, siden man hadde tid til overs. Min tilbakeskuende romantisering fikk seg et skudd for baugen. Vet dere forresten hvorfor det heter «potetferie»? Det tar vi neste uke. Neida. Joda.