Huttetu

«Høyt press» er boka om Odd Iversen. Den handler om en mann som ikke vil fortelle sin historie. Og er skrevet av en mann som ikke har brydd seg om å finne ut av den.

Med det utgangspunktet har det blitt en riktig dårlig bok, så dårlig at man kan spørre seg hva Aschehoug forlag har ønsket med denne utgivelsen. «Glimrende. Dette er sannheten. Odd Iversen», står det på baksiden av omslaget. Mon det.

I utgangspunktet har Odd Iversen antakelig en spennende beretning å fortelle. Hans eventyrlige talent, den sportslige berg-og-dal-banen, og et privatliv som ble mer enn uoversiktlig, har opplagt stoff i seg.

Men her får vi lite eller ingen ting.

Banaliteter

Iversen avslører i bokas første linjer at han ikke vil invitere oss på innsiden, og sentrale personer i hans liv vil intet fortelle. Det kan man forstå. Kunne ikke da hans biograf gi oss noen forstandige ord om fotballspilleren Odd Iversen?

Det emnet har forfatteren Sverre M. Nyrønning åpenbart ikke villet fordype seg i. Han har snakket med en del mennesker som kunne gitt ham innsikt. Men han bringer lite videre. I stedet ender han med selvfølgeligheter og banaliteter.

I en passasje om Ivers med den bitende replikken, som vanskelig kunne gi medspillere ros, heter det blant annet:

«Innerst inne, bak sitt eget selvbilde, var han klar over at hans prestasjoner var avhengig av medspillernes innsats.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fine bilder

Et annet sted, i en slags oppsummering av det mislykkede proffoppholdet i Racing Mechelen:

«Han kom til en kynisk bakgårdsklubb, som ikke hadde andre mål enn å spille seg opp i den øverste divisjonen. Spillerne var de nødvendige brikkene i denne sammenhengen, og klubben ønsket å presse mest mulig ut av hver enkelt.»

Boka har av en eller annen grunn fått billedtekstene samlet bakerst, slik at man stadig må bla fram og tilbake for å forstå hva bildene forteller. Forfatteren opererer ikke med sitattegn, og dermed kan det bli tungt å holde rede på hva som er uttalelser og hva som er forfatterens egne betraktninger.

Det ville man kunnet leve med, hvis innholdet hadde vært bedre.

På den annen side tar det ikke lang tid å lese boka, den har en del fine bilder, og den har ganske få skrivefeil.