Hva betyr det å vinne?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det var ei tid da jeg trodde. Med hvert eneste fiber i min feministiske, muslimske kropp trodde jeg på Vestens oppdrag i Afghanistan. Det gjør jeg ikke lenger. For noen dager siden drepte Taliban nok en afghansk kvinnesaksforkjemper. Det skjedde like etter at det ble kjent at president Karzai hadde vedtatt nok en lov som begrenset kvinnenes rettigheter. Kritikerne anklagde ham for å gi etter for krigsherrene i forkant av det kommende valget. Først da vestlige stemmer høylytt gjentok protestene fra liberale afghanere, besluttet Karzai å «evaluere» den nye loven. Menneskerettighetsaktivister kalte det en seier.

Denne seieren vil, slik situasjonen er, bli kortvarig. Jeg er stadig mer overbevist om at Afghanistans problem verken er et opprørsk Taliban eller en feig sentral regjering. Problemet er så dyptgripende at jeg for første gang ser meg nødt til å spørre: Burde de vestlige styrkene egentlig bare trekke seg ut? La det ikke være den minste tvil om at jeg er en kriger helt inn i sjelen. I utallige fora i Afghanistan har jeg på spørsmål om Vestens tilstedeværelse i landet, vært krystallklar på hvorfor jeg mener vi bør støtte den humanitære intervensjonen. Til andre radikalere har jeg sagt at afghanerne selv sier at de trenger NATO-

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer