Hva betyr det å vinne?

Det var ei tid da jeg trodde. Med hvert eneste fiber i min feministiske, muslimske kropp trodde jeg på Vestens oppdrag i Afghanistan. Det gjør jeg ikke lenger. For noen dager siden drepte Taliban nok en afghansk kvinnesaksforkjemper. Det skjedde like etter at det ble kjent at president Karzai hadde vedtatt nok en lov som begrenset kvinnenes rettigheter. Kritikerne anklagde ham for å gi etter for krigsherrene i forkant av det kommende valget. Først da vestlige stemmer høylytt gjentok protestene fra liberale afghanere, besluttet Karzai å «evaluere» den nye loven. Menneskerettighetsaktivister kalte det en seier.

Denne seieren vil, slik situasjonen er, bli kortvarig. Jeg er stadig mer overbevist om at Afghanistans problem verken er et opprørsk Taliban eller en feig sentral regjering. Problemet er så dyptgripende at jeg for første gang ser meg nødt til å spørre: Burde de vestlige styrkene egentlig bare trekke seg ut? La det ikke være den minste tvil om at jeg er en kriger helt inn i sjelen. I utallige fora i Afghanistan har jeg på spørsmål om Vestens tilstedeværelse i landet, vært krystallklar på hvorfor jeg mener vi bør støtte den humanitære intervensjonen. Til andre radikalere har jeg sagt at afghanerne selv sier at de trenger NATO-

soldatene. Skulle jeg heller late som om lokalbefolkningen lider under falsk bevissthet? At de ikke kjenner livet sitt slik jeg kjenner det? Ville ikke en slik arroganse minne om imperialistenes betraktningsmåte, der en fjern elite hersker over folket?

Til pasifister har jeg sagt at man ikke kan være imot krig og for intervensjon samtidig. Tenk bare på Swanee Hunt, en velkjent amerikansk feminist og ikkevoldsforkjemper. Hun skrev nylig om sin tid som USAs ambassadør i Wien under krigen i Bosnia, da hun «hørte forferdelige meldinger fra ambassadepersonell som intervjuet flyktningene som strømmet inn til Østerrike. Jeg følte et skrekkinngytende ansvar. Jeg fikk ikke sove om natten. Jeg lurte på om jeg skulle gå av i protest mot at landet mitt ikke grep inn.» President Clinton sendte til slutt NATO-styrker inn for å stanse folkemordet. I mellomtida, påpeker ambassadør Hunt, «døde to hundre tusen mennesker unødig». Til dem som ikke vil at deres egne soldater skal miste livet, har jeg sagt at soldatene selv kjenner farene ved yrket de har valgt. Dersom samfunnet vakler hver gang noen av våre egne kommer hjem i en kiste, sender vi et signal til Taliban at vi ikke står for noe som helst. Med andre ord: Vi kan dø for hva som helst.

Men nå spør jeg meg: Nøyaktig hva er det våre soldater dør for? Like etter at Afghanistan hadde holdt sine første frie valg, sto president Karzai overfor en grunnleggende demokratitest: forsvaret av trosfriheten til en afghaner som hadde konvertert til kristendommen og sto tilsalt for apostasi. Mullaene krevde at han ble henrettet, og dommerne adlød – neppe særlig overraskende ettersom den afghanske grunnloven er underlegen sharialovene. Det som rystet meg, var at Karzai ikke offentlig satte spørsmålstegn ved denne bakstreverske tolkningen av islam. Han hadde bare trengt å sitere fra Koranen, der det står: «det er ingen tvang i religionen». Punktum. Det samme gjaldt i forbindelse med dødsdommen mot en 23 år gammel afghansk journaliststudent i 2008. Han hadde lastet ned og distribuert en Internett-artikkel som var kritisk til måten kvinner beskrives på i Koranen. Mullaene fikk sin rettssak. Studenten fikk ikke engang en advokat. Han er fremdeles i live – i fengsel.

Siden da har den elegante og sofistikerte Karzai forholdt seg taus om flere dommer som har falt i stammeærens navn, fra omfattende gruppevoldtekter av kvinner til syreangrep på skolejenter. Hvorfor vil en president som vanligvis beskrives som «moderat», overgi så mye makt til føydale krigsherrer? Geopolitiske strateger forteller at det er fordi Karzai for enhver pris må unngå blodbad. Men gir det egentlig noen mening å forgripe seg på uskyldige for å forhindre mer vold? Ja, dessverre. Og ikke bare fordi strategene hevder det. Kulturen er blant de mest halsstarrige kreftene overalt. I samfunn som er influert av den arabiske kulturen, er asabiyya – stammesolidaritet – en viktig drivkraft. Denne analysen har sin opprinnelse hos den muslimske intellektuelle Ibn Khaldoun, som enkelte steder beskrives som den moderne sosiologiens far. Khaldoun undersøkte hvordan muslimske folkegrupper utvikler seg, særlig i områder som er ufruktbare, avsidesliggende eller, som i tilfellet med Afghanistan, har store fjellområder. Der landet er ugjestmildt, finnes det så å si ingen arbeidsdeling. Menneskets overlevelse avhenger av slektskapsbånd, og disse båndene kan lett utarte til følelser av gruppeoverlegenhet.

Hva skjer så når stammer konkurrerer om denne overlegenheten? Man får en syklus av hevn og mer hevn. Til syvende og sist er krigsherrene mer legitime enn noe demokratisk valgt parlament – mer legitime fordi de er mer autentiske ut fra afghanernes egne erfaringer. Det er derfor ikke så merkelig at en moderat president gir etter for banditter. Det er ikke så merkelig at militærmakt har vist seg å være en kraftløs motstrøm til historiens voldsomme tidevannsbølge. Det er ikke så merkelig at jeg har begynt å miste troen på at den amerikanske presidentens strategi med å sende inn flere styrker vil kunne hjelpe det afghanske folket på en adekvat måte. Soldater kan bringe stabiliteten tilbake. Men når «stabilitet» betyr syklisk vold, hva betyr det da å vinne?

Oversatt av Alexander Leborg