«Politisk korrekt»: De siste ti årene har de to små ordene blitt brukt stadig mer i norsk presse, og med stadig større lidenskap. Foto: Scanpix.
«Politisk korrekt»: De siste ti årene har de to små ordene blitt brukt stadig mer i norsk presse, og med stadig større lidenskap. Foto: Scanpix.Vis mer

Hva betyr det egentlig å være «politisk korrekt»? Og når er det en rimelig kritikk?

Korrekte svar.

Kommentar

Det er ikke sikkert «korrekt» eller «ukorrekt» er presise ord å bruke i samfunnsdebatten lenger. Debatterende av alle farger, innvandringsliberale som innvandringskritiske, feminister som feminismekritikere, kan vente seg plaskende skyllebøtter i innboksen når de melder seg på de mest betente ordskiftene. Likevel er uttrykket «politisk korrekt» sprell levende. De siste ti årene har de to små ordene blitt brukt stadig mer i norsk presse, og med stadig større lidenskap.

Som med alt det knytter seg sterke følelser til, varierer definisjonen. Men jevnt over forstås nok «politisk korrekthet» som en tendens, på venstresiden og blant noen sterke stemmer i politikk og presse, til å holde igjen informasjon og synspunkter for å unngå stigmatisering av det som oppfattes som svake grupper i samfunnet, samt å heve pekefingeren mot andre for ikke å gjøre det samme.

Uttrykket oppstod på den ytterste enden av venstresiden, som en oppriktig beskrivelse av et ideal: Revolusjonære omveltninger i tråd med rådende dogmer. På syttitallet begynte unge radikale å bruke det i selvironisk forsvar, som en tøysete beskrivelse av sine egne holdninger. Først på åtti- og nittitallet ble det tatt i bruk som argument mot de samme sosialt liberale holdningene, særlig av de mer populistiskedelene av høyresiden, som oppfattet oppfordringene til å ta hensyn til forskjellige grupper som kløende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Venstresidens selvbilde er nært knyttet til oppfatningen av at man slåss mot etablissementet på vegne av de undertrykkede, mot makten på vegne av avmakten. I de slagene der det har vært snakk om virkelig undertrykkelse, hemmende strukturer som gjør at folk har ulike muligheter, har det vært blant historiens viktigste kamper: For kvinnelig stemmerett, for borgerrettigheter for svarte amerikanere, for ofrene for apartheid, for seksuelle minoriteters rett til å leve livene sine som de vil.

Men de samme anstrengelsene som kan virke frigjørende, kan virke innsnevrende. Beskytterinstinktet overfor noen kan bli urimelig dømmende mot andre. Verdenssynet som gjør at man vokter over minoriteter, kan gjøre at vàrheten for kritikk i saker som involverer de samme minoritetene, er for følsom. Slik kan det bli vanskelig å ta opp reelle utfordringer. Det kan virke dobbeltmoralsk når det fremstilles som et problem at det ikke er fifty-fifty menn og kvinner på scenen på Øyafestivalen, men ikke at psykologstudiet består av nitti prosent kvinner; at kirken kritiseres for ikke å vie homofile, mens det er stillere når skeive muslimer skremmes inn i skapet.

Det var utilbørlig mistenkeliggjørende da Grete Brochmann måtte forsvare holdningene bak rapporten utvalget hennes la frem i 2011, om innvandringens konsekvenser for velferdsstaten, eller da forfatter Guro Sibeko på Facebook kalte enhver som vurderte å stemme på et parti som ikke satte en liberal innvandringspolitikk høyest, for «en lort». I det hele tatt å snakke om de økonomiske sidene av flyktningkrisen ble lenge karakterisert som følelseskaldt. Sekkene for fremmedfiendtlighet og kvinnefiendtlighet har iblant vært for store. Både hetsende nettroll og saklige pragmatikere har vært puttet oppi dem.

Men selv om kritikken har hatt noe for seg, fungerer begrepet «politisk korrekt» ofte som en ren hersketeknikk. Det kan bikke over i det konspiratoriske, som når VG uten videre antas å ville manipulere sin Årets navn-kåring, for at ikke Hege Storhaug skal vinne. Det har blitt en merkelapp som kan smelles i pannen på alle standpunkter smått til venstre for sentrum, eller brukes for å gi seg selv blankofullmakt for rasende og rasistiske utblåsninger.

I den amerikanske valgkampen har Donald Trump satt opp «politisk korrekthet» som den røde prikken i den retoriske dartskiven. Hans fans jubler for at han «sier det som det er», som i denne sammenhengen betyr å signalisere at hva de måtte føle av frykt og fiendtlighet, er i overensstemmelse med virkeligheten. Den logiske konsekvensen av slik retorikk er at hvis du er redd for noen, er de verd å være redd for.

Et kjennetegn ved alle noenlunde avanserte samfunn er at innbyggerne ikke kan leve utøylet og instinktivt. De jenker seg for at fellesskapet skal fungere. I en skakende verden er det forståelige grunner til å være både sint og redd. Men det er også gode grunner til ikke å sende fiendtlige følelser av gårde i impulsive haglskurer.

Den vàre hensynsfullheten er skadelig hvis den hindrer noen i å ta opp noe som er problematisk eller følelser av ubehag, eller dømme for hardt når andre gjør det - men nyttig hvis den gjør at de tenker seg om når de gjør det, ser for seg hvordan samfunnet oppleves for noen i andre sko, og ikke velger unødig aggressive ord. Den som gjør det, er ikke kneblet, men sivilisert.