Hva bråker vi for ?

FILMKVOTERING: Driver vi og slår inn åpne dører? Slik kan det høres ut hver gang debatten om manglende kjønnsbalanse i norsk filmproduksjon bølger. Kvotering i kunst er uhørt. De beste skal vinne, de beste er kjønnsuavhengige; så merkelig da at de beste som regel er menn? Så merkelig at talentet har lagt seg på en delingsnøkkel 20/80, hvor kvinnene utgjør mindretallet.Ingen vil ha det slik, men hva skal en gjøre? Kvinnene kommer ikke med manusene sine, de synes ikke i søknadsbunkene. Kvotering er avvist som virkemiddel av svært tunge røster: kunst står i en særskilt posisjon i samfunnet, kunstuttrykket er personlig og knyttet til talent. Men er det virkelig slik at menn har fått et særskilt talent for å lage film? Eller skal vi snart kalle en spade for en spade? Skjev kjønnsbalanse er et spørsmål om kultur, vilje og evne til å bryte med gammelt mønster. Det behøves et planmessig arbeid for å endre holdninger, kultur og rekrutteringsprosesser.Og siden ytterst få noen gang vil vedkjenne seg at de faktisk er bekvemme med 20/80-tilværelsen, kan det fra tid til annen være hensiktsmessig å ta fram Berit Aas\' fem herskerteknikker:

USYNLIGGJØRING. Latterliggjøring. Tilbakeholdelse av informasjon. Dobbeltstraffing. Påføring av skyld og skam.Disse herskerteknikkene kan man først slå hull på når man kjenner dem igjen. Men så kommer det: Når du som kvinne har lært deg å turnere teknikkene får du beskjed om at du er for aggressiv, for pågående, og skyld og skam kommer som resultat av latterliggjøring og dobbeltstraff. Så lenge vi er inne i den spiralen er det lite håp om mer enn kosmetiske endringer. Og siden det er strukturelle endringer som må til, må dette inn på et politisk plan. Vi må slutte å innbille oss at kunst og kultur er fristilte områder som har særskilte regler. Det som skiller kunstneren fra byråkraten eller sjåføren eller tannlegen, er hennes evne og vilje til å fortelle historier, på lerret, i musikken, på scenen - kombinert med hardt arbeid. Dette talentet er ikke alle forunt, men når vi ikke åpner dører for ulike stemmer frivillig, må det tas noen grep. Og skulle nå noen falle for fristelsen til å minne om andre minoriteters stemmer som heller ikke høres, minner jeg om at rundt regnet 50 prosent av jorda befolkning er kvinner, og at blant disse finnes en rekke mennesker i forskjellige aldrer, av ulike rase, med ulike religioner, med ulik seksualitet. Hørte jeg en sjette herskerteknikk?