Hva bråker vi for ?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILMKVOTERING: Driver vi og slår inn åpne dører? Slik kan det høres ut hver gang debatten om manglende kjønnsbalanse i norsk filmproduksjon bølger. Kvotering i kunst er uhørt. De beste skal vinne, de beste er kjønnsuavhengige; så merkelig da at de beste som regel er menn? Så merkelig at talentet har lagt seg på en delingsnøkkel 20/80, hvor kvinnene utgjør mindretallet.Ingen vil ha det slik, men hva skal en gjøre? Kvinnene kommer ikke med manusene sine, de synes ikke i søknadsbunkene. Kvotering er avvist som virkemiddel av svært tunge røster: kunst står i en særskilt posisjon i samfunnet, kunstuttrykket er personlig og knyttet til talent. Men er det virkelig slik at menn har fått et særskilt talent for å lage film? Eller skal vi snart kalle en spade for en spade? Skjev kjønnsbalanse er et spørsmål om kultur, vilje og evne til å bryte med gammelt mønster. Det behøves et planmessig arbeid for å endre holdninger, kultur og rekrutteringsprosesser.Og siden ytterst få noen gang vil vedkjenne seg at de faktisk er bekvemme med 20/80-tilværelsen, kan det fra tid til annen være hensiktsmessig å ta fram Berit Aas\' fem herskerteknikker:

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer