BISMAK: Like etter regjeringens ettårsfeiring kom målingene som kan tyde på et vendepunkt for regjeringens popularitet. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
BISMAK: Like etter regjeringens ettårsfeiring kom målingene som kan tyde på et vendepunkt for regjeringens popularitet. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Hva brast så høyt?

Etter fire år med stabilt flertall på meningsmålingene, butter det nå for de borgerlige partiene. Det kan være mer alvorlig enn et blaff, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Regjeringen har med uvanlig treffsikkerhet skutt seg selv i foten med forslaget til statsbudsjett.

Meningsmålingene viser det.

Reaksjonene viser det.

Kommentarene fra normalt vennlige miljøer viser det.

Venstre fikk hakeslepp den dagen budsjettet ble lagt fram.

KrF ble skuffet og indignert over den sosialt skjeve profilen.

Professorene på Norges Handelshøyskole har både før og etter at budsjettforslaget ble lagt fram advart mot å kutte i formuesskatten.

Fremskrittspartiets faste kanon på dekk, nestleder Per Sandberg, mener regjeringen har gjort en elendig jobb. Han er ikke direkte uenig i forslagene, bare i måten de er presentert på. Men velgerne er ikke dumme. De trenger bare litt tid til å se og fordøye hva regjeringen holder på med.

Alle ser at mesteparten av skattelettelsene går til de aller rikeste. Alle ser at hvermannsen sitter igjen med smuler. Selv de som normalt ikke bryr seg om syke og uføre reagerer på at regjeringen foreslår å redusere barnetillegget til uføre alenemødre. Indignasjonen over dette er så sterk at velgerne ser bort fra at også Ap har syslet med liknende forslag, for å stimulere arbeidslinja.

Siv Jensens ektefødte barn av et budsjett er blitt et misfoster. Flertallet liker det ikke. Det framgår av Dagbladets siste meningsmålinger. 46 prosent av de spurte synes at forslaget går i feil retning. bare 22 prosent liker det. Valgforskere tror at velgerne egentlig ikke har stemt for mer høyrepolitikk, bare på nye koster med nye forslag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyre og Frp har også tidligere falt litt på meningsmålingene når deres ønsker om reduksjon eller fjerning av formuesskatten har preget debatten flere dager i strekk. Men så har de gjenvunnet oppslutning når temaene har skiftet. Det kan skje igjen. Det blir opplagt ingen parademarsj for Jonas Gahr Støre fram til 2017. Men det blir interessant å se hvor varige skader regjeringspartiene har påført seg selv denne gangen.

Det handler om massekommunikasjon. Om store og lettfattelige verdier. Om opplevelse av rettferdighet. Om trygghet for egen økonomi. Om tillit til politikere. Og regjeringen har jo First House-kompetanse i sine rekker.

Nå skal KrF og Venstre hjelpe regjeringspartiene med å pynte på budsjettet. Velgernes reaksjoner bør gi mellompartiene ekstra tyngde i de forhandlingene. Høyre og Fremskrittspartiet bør benytte anledningen til å fjerne de groveste kontrastene mellom de rikeste og de fattigste. Klassekampen skrev i går at KrF og Venstre vil ta fra de aller rikeste og gi til millionærene. Det skal skje ved å gjøre endringer i regjeringens forslag til endringer i formuesskatten. Istedenfor å senke formuesskattesatsen fra 1,0 til 0,75 prosent, og i stedet øke bunnfradraget fra 1,2 til 2,3 millioner kroner, vil skattelettelsene bli jevnere fordelt. Middelklassen med store boligformuer i de større byene vil få glede av en slik endring, mens Røkke, Thon, Hagen og de andre 219 milliardærene må betale litt mer.

Men fortsatt er det slik at de aller, aller fleste av oss, populært kalt «folk flest», ikke betaler formuesskatt. Så slike endringer vil fort få preg av pynt på toppen av kaka. Fortsatt vil de store skattelettelsene gå til de rikeste. Og fortsatt vil økonomiprofessor Terje Hansen hevde at det ville være bedre å bruke pengene på forskning. Siden halvparten av de foreslåtte skattelettelsene går til formuende pensjonister, tror han heller ikke de vil være særlig vekstfremmende. Selv nærmer han seg 75 år og møter mange nordmenn på cruise som er over 65 år, som har solgt bedriftene sine og nå sitter med bankinnskudd, obligasjoner og aksjer mens de nyter livet. «Det er liten grunn til å vente særlig nyskapning fra dem», sier han til Aftenposten.

På toppen av en dårlig begrunnet skattelettelse til de rike, planlegger regjeringen et heftig utsalg av statlige aksjer. Også her er begrunnelsen tynn og ideologisk. Ved å selge seg ned i Statoil og Telenor og selge seg ut i bedrifter som Entra og Flytoget, mister staten store inntekter fra veldrevne firmaer. Summen man får fra aksjesalget skal legges til en allerede velfylt statskasse. Kanskje er velgerne i ferd med å betrakte statens eierandeler som sin eiendom. Kanskje har de ikke like stor tillit til dem som kan tenke seg å by på aksjene som legges ut for salg. Regjeringen snakker stadig om maktspredning i slike sammenhenger. Men kan makta være bedre spredd enn at vi alle eier aksjer i fellesskap og deler på utbyttet?