Hva Carl I. Hagen egentlig gjorde

JEG FORESLÅR foreslår at vi tenker oss omtrent hundre år fram i tid. La oss videre tenke oss at en historiker har satt seg ned for å skrive norsk politisk historie fra begynnelsen av det 21. århundre. Og i arbeidet med kildene har han kommet over en uttalelse fra lederen for Fremskrittspartiet, Carl Ivar Hagen, som sier at hans parti vil kaste den sittende statsminister Kjell Magne Bondevik dersom Bondevik blir gjenvalgt ved stortingsvalget høsten 2005. Uten at han helt skjønner hva uttalelsen innebærer, føler historikeren at han er på sporet av noe stort, noe hans kollegaer i historikerlauget hittil ikke har lagt merke til. For Bondevik ble jo aldri gjenvalgt, og derfor har vel ingen giddet å bruke tid på en problemstilling som aldri ble realitet. Likevel er det noe med reaksjonene på Hagens uttalelse som tyder på at noe viktig er i gjære. Kanskje, tenker historikeren, kanskje kan dette forklare hvorfor maktbalansen i norsk politikk ble så forrykket akkurat i denne perioden. Men hva var det egentlig Hagen sa? I ettertid virker det jo helt logisk at han ville kaste denne regjeringen. Partiene som deltok var Høyre, et gammeldags verdikonservativt og liberalistisk parti, som historikeren egentlig trodde gikk av moten på 80-tallet. Og så var det Kristelig Folkeparti, kjent for sin motstand mot homofile og ikke så mye mer, og Venstre, lille, snille Venstre som trodde at løsningen på alle spørsmål var å støtte små og mellomstore bedrifter. Hagen var jo fullstendig uenig med dem i det aller meste. Hva var da det grensesprengende nye og innovative ved Hagens uttalelse, som fikk omgivelsene til å gispe? Hva Hagen sa, skjønte historikeren jo, men skjønte han også hva han egentlig gjorde?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1955 HOLDT den amerikanske språkfilosofen J. L. Austin en rekke forelesninger ved Harvard, som senere ble utgitt under tittelen How to do things with words . Her tok han opp nettopp dette, hvordan ting som sies, ikke bare betyr noe, men også gjør noe. De enkleste eksemplene på slike såkaltetalehandlinger er de som selv angir hva de gjør: «Jeg lover å ikke øke skattene», kan en politiker si og utfører dermed handlingen ,«å gi et løfte». Men ofte er det ikke så enkelt. Hvis en politiker sier at «økte offentlige utgifter vil gi dårligere betingelser for norsk industri», er det ikke nødvendigvis gitt hva slags handling vedkommende utfører - om han eller hun påstår noe, kommer med en innvending, protesterer eller korrigerer en tidligere påstand, eller motsatt, understreker, bekrefter eller støtter noe en annen har sagt. Hvis vi ønsker å forstå hva en uttalelse gjør, er vi derfor helt avhengig av å kjenne konteksten for den - når og hvor den kom, hva den er et svar på, hvem den var rettet mot osv. Avgjørende for en talehandling er videre ikke om den er sann eller usann, men om den er vellykket eller mislykket - det vil i denne sammenheng si om den er politisk virksom. Austin selv var primært opptatt av språket og interesserte seg ikke spesielt for politiske ytringer og politisk virkelighet. Den som for alvor flyttet talehandlingsteorien over i politikken og i historien, var historikeren og historieteoretikeren Quentin Skinner, som siden 70-tallet har vært professor ved Cambridge, og som i disse dager besøker Oslo og Det humanistiske fakultet. Skinners gjennombrudd kom i 1969, da han, fortsatt i 20-årene, publiserte en artikkel som tok rotta på nær sagt alt som rørte seg i samtidig politisk idéhistorie. Akademiske koryfeer som Leo Strauss, Arthur O. Lovejoy og Ernst Cassirer fikk høre at deres lesninger av Machiavelli, Hobbes og Locke var totalt ahistoriske, og at de leste de store tenkere som om disse skulle være deltagere på et debattmøte i en liten provinsby. Så lenge idehistorikerne bare var opptatt av hva filosofene sa, hevdet Skinner, og ikke av hva de gjorde, hadde de ingen mulighet til å forstå hva som var på spill i de enkelte tekstene og ytringene.

DENNE INNSIKTEN ble utgangspunkt for et helt forskningsprogram, Cambridge-skolen, som under Skinners ledelse har omskrevet store deler av Vestens politiske idéhistorie - ikke som en historie om idéer, men som en historie om politikk. Sentralt i denne historien står ikke de store tenkere og deres like store tanker, men politikken som et handlingsrom, som tenkerne griper inn i når de sier noe. Kroneksempelet hos Skinner er renessansetenkeren Niccolò Machiavelli. I boken «Fyrsten» fra 1513 hevdet Machiavelli at herskeren måtte lære seg å handle kynisk, beregnende og uavhengig av enhver moral, bruke vold, trusler og føre sine undersåtter bak lyset for å oppnå sine mål. Det er nytteløst, hevder Skinner, å ville forstå Machiavelli enten som en ondskapsfull nihilist eller som en forløper for en moderne politikkforståelse. For å forstå ham, må vi se på konteksten han skrev innenfor, på andre, lignende ytringer fra samme tid. Var han enig med disse, bekreftet han deres syn, korrigerte han en allerede gjeldende oppfatning, eller brøt han totalt med denne, avskrev den, latterliggjorde den og forkastet den som avleggs. Machiavelli, hevder Skinner, gjorde det siste. Som talehandling betraktet tar hans verk et definitivt oppgjør med de kristne normforestillingene, om nestekjærlighet, ærlighet og rettferdighet, som rettesnor for politisk tenkning og handling. Det er ikke noe galt med å handle godt og rettferdig, men for den som ville herske over en stat, skape ro og trygghet for seg selv og sine undersåtter, må det en helt annen lut til.

SELVFØLGELIG ER er Carl I. Hagen ingen nyskapende politisk innovatør av Machiavellis kaliber - da er det mer nærliggende å oppfatte ham som en innbarka moralist og populist, med ryggmargsredsel for å ikke å treffe velgerne hjemme. Ikke desto mindre kan det være viktig å forstå hva han gjør, eller for tenke som historikeren, hva han gjorde denne valgkampen da kortene på borgerlig side i norsk politikk ble lagt på nytt - eller for å si det med Skinner: hva han gjorde da han sa det han gjorde. Quentin Skinner holder sitt foredrag på Blindern, i Aud. 2 Helga Enghs hus i morgen kl. 1215- 1400.