Kong Harald. 
Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
Kong Harald. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer

Hva det vil si å være norsk

Talen til Kongen hang ikke på greip, men den var likevel god

Meninger

Etter de mange hyllestene av Kongens tale på Slottets hagefest, kontret Tommy Sørbø at den «strengt tatt ikke hang på greip». Det er noe sant i det, men det er også litt urettferdig. Noen ting— som Sørbø sikkert vet— burde tilnærmes indirekte.

Det Kongen, med sin lyriske geografileksjon og flerkulturelle poesi, forsøker å nærme seg er en historie der Norge går fra å være en nasjon basert på etnisk og kulturell homogenitet, til en nasjon der samhørighet er basert på ideen om at mangfoldighet kan forenes med et felles mål.

Dette er et krevende problem i politisk tenking og Sørbø har derfor rett i at Kongen gjør et altfor enkelt forsøk ved å fremsette «geografien» som det eneste vi har til felles. Men, på en annen side tror jeg Kongen forsøker å nærme seg noe han ikke helt når frem til.

I tillegg til et mangfold av mennesker er Norge, slik Kongen beskriver det, «fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjærgård, øyer og holmer. Det er frodige åkre og myke heier.»

For meg henviser ikke dette hovedsakelig vill natur, men snarere til et felles kulturlandskap som er del av vår unike allemannsrett.

Denne retten til å ferdes fritt har ikke kun med utmark og strandsoner å gjøre, men også i overført forstand; parker, veier, skoler, bibliotek, idrettsanlegg og kulturlandskap. Dette er felles ting som må passes på, foredles og videreføres til neste generasjon, som igjen fortsetter den samme prosessen. Dette er oppgaver som burde tildeles sivilsamfunnet, noe de i stor grad allerede er gjennom frivillige, dugnader og foreninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke minst opprettholdes disse felles tingene ved å ta de i bruk. Dette er en individuell, snarere enn kollektiv, handling. En sti i skogen er ikke et resultat av masser som marsjerer i takt, men snarere summen av individuelle handlinger; joggeturer, familieutflukter, dårlig tid og skigåing. Verdien av skogen er ikke et resultat av ideen om skogen som verdifull, men springer ut av praksisen— det å gå i skogen.

Det er nettopp opprettholdelsene av disse stiene mellom privat eiendom og markedets interesser som kan fungerer som et felles nasjonalt mål. Kanskje er det dette Kongen indirekte forsøkte å nærme seg? Hvis det er tilfelle kan ikke Norge reduseres til «oss», men utvides til summen av oss og våre felles interesser, vårt land; våre skoger. Den nasjonale solidariteten kan bygges på faktum at vi alle har muligheten til å opprettholde det vi har til felles; ikke vår indre eller ytre likhet, men de stiene som deler oss, og som samtidig leder oss sammen.

Det er sant som Sørbø sier at det er «fåfengt å spørre hva som er meningen med livet» fordi det finnes et enkelt svar: meningen med livet er søken etter meningen med livet.

Hva er så det norske? Det norske er den kontinuerlige søken etter og uenighet om hva det norske er. Denne diskusjonen forutsetter en historie om denne søken, et norsk språk, og ikke minst de stedene hvor alle har rett til å være. Derfor må vi kunne si at talen til Kongen kanskje ikke hang helt på greip, men at den fortsatt var ganske god.