FØRERTING PÅ SLOTTET: Fra v. foran: Vidkun Quisling, A.V. Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar S. Skancke, Tormod Hustad. Bak fra v: Sverre P. Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan A. Lippestad, Eivind Blehr. 
Foto: NTB Arkiv / Scanpix
FØRERTING PÅ SLOTTET: Fra v. foran: Vidkun Quisling, A.V. Hagelin, Kjeld Stub Irgens, Ragnar S. Skancke, Tormod Hustad. Bak fra v: Sverre P. Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan A. Lippestad, Eivind Blehr. Foto: NTB Arkiv / ScanpixVis mer

Hva drev nazismens medløpere i krigen?

To bøker belyser motivene.

||| ANMELDELSE: Hvorfor meldte de norske frontkjemperne seg frivillig til tjeneste i slaktehuset?

I boka «En av oss» formulerer lektor og historiker Vegard Sæther seg slik, etter intervjuer med 50 av de involverte: «Frontkjemperne søkte et kameratskap og et samhold som ble plattformen for å virkeliggjøre spenning, offer og gjerning.»

 
Afghanistan
Ordet plattform tyder på at Sæther sikter seg inn mot vår tid.

Og ganske riktig: Han viser til filmen «Armadillo» og hevder at de de norske frivillige på Østfronten ble drevet av samme spenningsmotiv som de danske soldatene i Afghanistan.

Det er en drøy påstand, som dessverre ikke utdypes godt nok, ettersom materialet til Sæthers bokprosjekt naturlig nok ble ble samlet inn før «Armadillo» og debatten om den norske krigerkulturen i Afghanistan.

Uansett er det oppsiktsvekkende, for ikke å si sensasjonelt, at Sæther, som arbeider med en doktoravhandling om norske frontkjempere, trekker sammenlikning mellom Telemarksbataljonen og SS-Division Wiking.

Hva drev nazismens medløpere i krigen?

I de tradisjonelle hovedmotivene for vervingen, slik de framkom under rettsoppgjøret etter krigen, ble særlig fire kategorier vektlagt, i denne rekkefølgen:

Solidaritet med Finland, gjenoppretting av Norges våpenære, kampen mot bolsjevismen og endelig — eventyrlyst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Veteranene forteller
Vegard Sæther har altså dybdeintervjuet, som han selv skriver, 50 norske frontkjempere fra andre verdenskrig.
Teknikken har trolig vært å la veteranene fortelle fritt.

«Hensikten med boken er verken å forsvare eller dømme, heller å presentere en ny måte å se historien på», framholder forfatteren i innledningen.

Det er store ord. Svakheten med intervjuene, slik de famkommer i boka, er at forfatteren fraskriver seg muligheten til oppfølgende og etterprøvende spørsmål.

Boka bringer for eksempel ikke noe svar på det uavklarte og tilbakevendende spørsmålet om hvorvidt de norske soldatene deltok i drapene på jøder i Ukraina 1941.

Mikrofonstativet Sæther formidler de velkjente historiene om verving og trening, kameratskap og kamp, død og fordervelse.

Det er deprimerende lesning om forrykt ideologi og ødelagte liv. Sæther er på fornavn med sine frontkjempere. Han lar «Trygve», «Olav Ingemar», «Helge» og «Hans Petter» fortelle om dramatiske opplevelser i en kronologisk beretning om krigens gang, og inntar selv rollen som regissør i dramaet.

Han framstiller dermed andre verdenskrig fra norsk frontkjemperperspektiv i et stilleie som nok ligger nærmere ukebladet Vi Menn enn forfatteren Anthony Beevor.

«Hitlers norske hjelpere»
Hvilke motiver hadde nazismens medløpere i den andre enden av skalaen — statsrådene i Quislings regjering? Og hva med næringslivets menn, og de 200 000 som arbeidet på tyske anlegg under krigen?

Hva drev nazismens medløpere i krigen?

Dette er hovedtema i historikeren og forfatteren Nina Drolsum Kroglunds bok «Hitlers norske hjelpere», der hun konkluderer med at historien om samarbeidet med okkupasjonsmakten er mer sammensatt enn det som vanligsvis blir formidlet.

Kroglund skiller mellom «tilbørlig» og «utilbørlig» samarbeid; et visst samarbeid med tyskerne var jo nødvendig for at samfunnet skulle fungere, men hvor gikk grensen?

De norske kirkeklokkene
Den mest interessante delen av Kroglunds bok på 480 sider handler om de ulike statsrådene og ministrene som gikk Hitlers ærend.
Eller gjorde de det? Flere, som Erling Sandberg (Finansdepartementet),  Sigurd Johannessen (Handelsdepartementet) og Øystein Ravner (Forsyningsdepartementet) ble faktisk frifunnet.

Sjøfartsminister Kjell Stub Irgens ble derimot dømt til 15 års fengsel og 100 000 kroner i erstatning, skjønt Irgens — kapteinen på «Stavangerfjord» som hadde krysset Atlanterhavet 400 ganger — hadde jo berget den norske hjemmeflåten og holdt skipsfarten gående ...

Slik portretterer Nina Drolsum Kroglund kjente navn, og ikke uten en viss humor, under kapitteloverskrifter som «Skogens vokter — Thorstein Fretheim» og «Reddes det som reddes kan — Eivind Blehr».

Sistnevnte minister trenerte Terbovens ordre og berget Norges 800 kirkeklokker fra tyske smeltegryter; han ble dømt til 20 års tvangsarbeid, men løslatt på prøve i 1951, 70 år gammel.

Velskrevet og velkomponert
Det norske rettsoppgjøret etter krigen var det mest omfattende i Europa, helt nøyaktig ble 92 805 mennesker siktet for landssvik. 633 nordmen per 100 000 ble dømt til fengselsstraff; prosentvis nesten dobbelt så mange som i Danmark.

Nina Drolsum Kroglund redegjør på interessant og informerende vis om skyld og uskyld under okkupasjonen, velskrevet og velkomponert med et begrep hun selv kaller «sympatiserende distanse»