DÅRLIG SERVICE: Norske lavprisbutikker har ikke bare begrenset plass, utvalg, service og sjarm.  De har også sterkt begrenset varepåfyll. Og tilkaller du personalet for å få hjelp, får du ingen ingen beklagelse, er kommentator Kjetil Rolness erfaring. Foto: Erlend Aas / SCANPIX
DÅRLIG SERVICE: Norske lavprisbutikker har ikke bare begrenset plass, utvalg, service og sjarm. De har også sterkt begrenset varepåfyll. Og tilkaller du personalet for å få hjelp, får du ingen ingen beklagelse, er kommentator Kjetil Rolness erfaring. Foto: Erlend Aas / SCANPIXVis mer

Hva er 4-korn?

Forbrukeren har makten. Kunden er i sentrum. Og kall meg en krakk.

MATVAREKJEDENE er under offentlig gransking. For forbrukerens skyld. Og forbrukeren, det er deg og - for å ta en jeg kjenner bedre - meg. Bli med inn i min nærbutikk, Coop Prix, ved trikkesløyfa på John Colletts plass, nær Blindern og Ullevål i Oslo.

Her blir du først møtt av et berg av brus. Forsøk så å trille handlevognen uskadd, uten sammenstøt, forbi kjøledisken merket «ferskvarer», alle innpakket for uker og måneder siden, og frukt og grønt-hyllen med broccoli som mest eksotiske innslag. Møter du en annen handlevogn, må en av dere rygge.

COOP PRIX har ikke bare begrenset plass, utvalg, service og sjarm - noe som gjør den til en norsk lavprisbutikk. Den har også sterkt begrenset varepåfyll. Stadig vekk er det fritt for kaviar, salami, mandler, bleier, billig dopapir. Tilkaller du personalet, kommer en person i gul trøye bort og glaner på den tomme hylleplassen, og sier: Da er det fritt. Ingen forklaring, ingen beklagelse. Kanskje kommer varen tilbake på onsdag.

Jeg har forsøkt å si fra. Men gav opp etter følgende samtale med kassadamen, en jente i tyveåra med sterk øyesminke, hennafarget hår og et ikke plagsomt imøtekommende oppsyn:

- Har dere ikke mere 4-korn?

- Hva da?

- 4-korn. Den pleier å stå i hylla.

- Hvor da?

- Der borte (jeg peker).

- Hva er 4-korn?

- Eh… hva sa du nå?

- Hva er 4-korn?

- Du vet ikke hva 4-korn er?

- Nei.

- Det er en kornblanding man spiser til frokost. Gammel og god. Like kjent som Firkløver. Men altså ikke for dere som selger den.

- Hvis den ikke står på plassen sin, er vi fri.

- Det er litt håpløst at man aldri kan vite hva man finner i hylla i denne butikken. Og jeg er lei av å klage på det. Kan jeg få snakke med butikksjefen?

- Det er meg.

I REST MY CASE. Dette er butikken jeg handler i nesten daglig. Min butikk. Bokstavelig talt. «Forbrukerne eier oss,» sier Coop, med samvirketradisjonen i ryggen. «I dag som for hundre år siden, kan medlemmene bruke sin stemme til å påvirke Coops virksomhet.» Flott, men hvordan? Selv på kjedens innholdsrike nettsider står det ikke ett ord om praktisk deltakelse - hva vi kan stemme over eller hvor det foregår. Coop har 1,2 millioner eiere med innflytelse. Men har du møtt eller hørt om et menneske som har vært på generalforsamling i forbrukersamvirket? Arten er sjeldnere enn pandabjørnen.

Imens drar jeg Coop-kortet uten engang å vite hvordan jeg får ut kjøpeutbytte. Eneste stedet beløpet dukker opp, er på selvangivelsen: Post 3.1.1./4.1.1. Renter/innskudd i innenlands bank. Jeg må altså skatte av utilgjengelig penger, og Coops renteutbytte overgår nok mitt. Til sammenligning fikk jeg nylig et brev fra Gjensidige, en foretak jeg aldri har tenkt på som «litt mitt». De gratulerte med kundeutbytte og ba om kontonummer for snarlig overføring. Selv store finanskonsern overgår ens lokale samvirkelag i generøsitet og kundevennlighet.

Coop har bra kjøttdeig, billige økovarer, fin returordning for lysstoffrør(!) og tidvis hyggelig betjening. Poenget er bare dette: Selv hos den mest demokratiske matkjeden føler man først og fremst distanse og avmakt. Og det er ikke bare å bytte butikk. Coop-kundene ved trikkesløyfa er motvillig lojale, på grunn av tilgjengelighet. De hverdagshandler på den norske måten: nært, lite og ofte (helgehandelen legges til dyrere kjeder med bedre utvalg). Mange er såkalt ressurssterke folk. Ingen er fornøyd. Ingen sier fra. Og ingen aner hvordan nærbutikken kan forbedres.

«FORBRUKERMAKT» er likevel fremste honnørord i omtalen av detaljhandel generelt og dagligvarer spesielt. «Når du daglig avgir din stemme i supermarkedet, får du akkurat hva du stemte for og det samme gjør alle andre,» sier Milton Friedman, berømt økonom og Reagan-rådgiver. «Når vi går i butikken har vi en stemmeseddel, og kan gi et tydelig signal,» sier Ragnhild Hammer, tidligere leder i Fairtrade Max Havelaar Norge. Høyre- og venstresiden bruker altså samme vakre metafor om forbruk som demokrati. Under ligger teorien om den rasjonelle, suverene forbruker og det åpne, perfekte marked. Men den norske virkeligheten - der fire matvarekjeder kontrollerer hele markedet - er snarere skoleeksempelet på oligarki (fåmannsvelde), innkjøpsmakt, valgstyring og kunnskapsovertak.

Matkjedeutvalget skal titte kjedene i kortene, inspirert av lignende tiltak ellers i Europa. Ingen av granskingene er drevet fram av forbrukerinteresser, snarere av leverandører (bønder) som føler seg skviset, men de må forankres i forbrukerhensyn for å få legitimitet. Uansett særinteresser: Skyv forbrukeren foran deg!

Hva med Forbrukerrådet, nå formelt en «uavhengig interesseorganisasjon» for deg og meg og hvermann? Direktør Randi Flesland forsøkte å tale makta mitt imot på et bransjemøte i fjor. Etterpå uttalte Sverre Leiro, konsernsjef i NorgesGruppen (Kiwi, Meny, Ultra, Spar, Joker), at hun var umoden, kunnskapsløs og fersk i jobben. Ingen ville snakket sånn offentlig om en person med makt.

KANSKJE MÅ MAN heller starte i det små. Basert på mine egne kundeerfaringer har jeg et forsiktig forslag - et kompetansehevingskurs for Coops butikksjefer: Program, dag 1. «4-kornets hemmelighet»: Hva er 4-korn? Hvor mange ingredienser har 4-korn? Hvor i butikken står 4-korn? Hva sier vi om det er fritt for 4-korn? Riktig svar: «Du få en gratis pakke neste gang.»