VITTIGE TUNGER i Sverige skal ha det til at hvert år på denne tiden samles representanter for bilindustrien, energiselskapene og myndighetene for å diskutere hva som er årets drivstoff. Denne vandrehistorien er slett ikke uten rot i virkeligheten. I løpet av de siste tiårene har en lang rekke drivstoffer blitt lansert med brask og bram for ganske raskt å forsvinne.I tur og orden har de ulike alternativene gjort seg lekre på drivstoffenes catwalk: komprimert naturgass, flytende naturgass, metanol, etanol, biodiesel, syntetiske drivstoffer, elbilen og ikke minst hydrogen. Etter behørig fotografering henges imidlertid drivstoffene pent tilbake i skapet mens blitzregnet faller over det nye og lovende alternativet. Dette gjentar seg i en tilsynelatende evig runddans.Det er slett ikke bare i Sverige de alternative drivstoffene kommer, viser seg frem og forsvinner. Med enkelte hederlige unntak - for eksempel bruk av biobasert etanol i Brasil - har dette gjentatt seg over hele verden. Også den norske drivstoffhistorien vitner om at de alternative drivstoffene bokstavlig talt er flyktige fenomener som sliter med å konkurrere med bensin og diesel produsert fra råolje. Tallenes tale er altså klare: Fremdeles går 95 prosent av verdens biler, busser, båter og fly på drivstoff produsert av råolje. I følge The International Energy Agency vil dette bildet neppe endre seg særlig i løpet av de neste tiårene. Råolje vil altså møte liten konkurranse og fremdeles være den enerådende energikilden til transport på veier, til sjøs og i lufta.