Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Finansieringsreform i høyere utdanning:

Hva er det Arbeiderpartiet driver med?

Her er syv grunner til at forslaget de har lagt frem sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet er fryktelig dårlig.

BUNDET TIL FEIL MAST: Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har solgt seg for billig når de har blitt med på et forslag om å la utdanningsinstitusjonene få økonomisk støtte ut fra hvor mange studenter som får seg relevant jobb når de er ferdig. Foto: Tore Meek / Scanpix.
BUNDET TIL FEIL MAST: Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet har solgt seg for billig når de har blitt med på et forslag om å la utdanningsinstitusjonene få økonomisk støtte ut fra hvor mange studenter som får seg relevant jobb når de er ferdig. Foto: Tore Meek / Scanpix. Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Det er mye pent å si om demokratiet, men det er dager da det ikke viser seg fra sin beste side. Mandag var en slik dag. Det var da en noe pussig allianse bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet trumfet gjennom i Stortinget at regjeringens forslag til ny finansieringsordning for høyere utdanning skal sørge for at universiteter og høyskoler blir økonomisk belønnet ut fra om studentene deres får seg relevant jobb etter studiet eller ei.

Det er, kort sagt, en fryktelig dårlig idé. Det var et forslag Fremskrittspartiet med god grunn ikke fikk gjennomslag for på Granavolden, men som de fikk solgt til spottpris til Arbeiderpartiet, selv om den nye og smått ubekvemme sengepartneren åpenbart ikke har noen tro på dette selv.

Nina Sandberg, som sitter i utdanningskomiteen for Arbeiderpartiet, erklærer seg godt fornøyd med ordningen – interessant nok, siden den samme Sandberg for to år siden kalte samme forslag for «lite gjennomtenkt». «Rigid detaljstyring, der læresteder kun får midler til studier som per i dag har god overgang fra studier til jobb, vil virke mot flere hensikter», sa Sandberg den gang. Det er også påfallende at Fremskrittspartiet jobber hardt for å presentere endringene som viktige og at Arbeiderpartiet like iherdig forsøker å gjøre dem uviktige.

Jonas Gahr Støre snakker som om forslaget knapt finnes og sier at «Jeg kan forsikre om at Arbeiderpartiet verken vil fjerne filosofer eller statsvitere», selv om det i praksis er dét han bidrar til. En skal ikke gruble lenge før en kommer opp med minst syv grunner til at forslaget vil være både destruktivt og prinsipielt uforsvarlig.

For det første: Forslaget innebærer at den økonomiske fremtiden til universitetene og høyskolene preges sterkt av noe de selv ikke kan styre. Om unge mennesker får jobb eller ei styres vel så mye av konjunkturene og omveltningene i samfunnet som av hvilke studielinjer studentene velger. Det er nok av dem som har valgt seg såkalt trygge studier som har våknet fem år senere og oppdaget at samfunnet ikke lenger er så gira på det de har å tilby: Det være seg sivilingeniører etter oljeprisfallet i 2017, eller journalistspirer som skulle prøve å komme seg inn i en mediebransje i panikk etter at nettavisrevolusjonen var et faktum.

For det andre: Relevans er nærmest umulig å definere. Hva angår humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag er det mange som bruker dem som støttefag i jobben de ender opp med. De studiene som ikke er rene profesjonsstudier vil ofte sende folk ut i verden som vil prøve seg som selvstendig næringsdrivende, og gradvis bygge seg opp fra ingenting. Det er for galt om fag som har mange slike studenter skal straffes fordi de ikke kan vise til kandidater i fast jobb etter få år, eller fordi disse får mer spesialiserte oppdrag etter hvert.

For det tredje: Forslaget forsøker å bøte på en krise som ikke finnes. De fleste studenter i Norge kommer seg fint ut i arbeid. For å si det med Sandberg selv, før hun bandt seg til masten: «Det er ikke mistilpassede studenter som i størst grad bidrar til arbeidsledighet. Generelt er det motsatt – jo mindre utdanning man har, jo lettere er det å bli arbeidsledig».

Det betyr ikke at ikke institusjonene og regjeringen skal jobbe for at det skal bli bedre samsvar mellom arbeidslivets behov og studentenes kompetanse. Men det er mange måter å gjøre dette på, og regjeringen har sine metoder som her er langt klokere enn opposisjonens: Opprette flere studieplasser for for eksempel sykepleiere og lærere, og legge til rette for bedre og mer smidig videreutdanning.

For det fjerde: Det skal ikke være slik at næringslivet og arbeidsgiverne skal kunne diktere utdanningspolitikken i dette landet. De er, naturligvis, i sin fulle rett til å jobbe for å få sine ønsker og behov innfridd. Men disse vil nærmest per definisjon være mer kortsiktige og nærsynte enn hva ansvarlige politikeres perspektiv må være. De som tar de utdanningspolitiske avgjørelsene er ansvarlige for at vi genererer ny kunnskap, at vi tar vare på og viderefører kunnskapen vi allerede har, at vi er rustet til å håndtere uventede situasjoner og legger til rette for at studentene kan skape nye måter å jobbe på, i stedet for lydig å innrette seg etter det som allerede finnes.

For det femte: Insentiver virker, og et forslag som dette vil naturligvis gjøre at det blir mindre viktig for universitetene og høyskolene å opprettholde studieretningene der veien ut i fast jobb ikke er like rask og rett som andre. Mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag vil rammes. Dette vitner igjen om en mistillit til studentmassen, som vil få mindre å velge i.

For det sjette: Forslaget er et nærmest uhørt anslag mot den akademiske friheten. Universiteter og høyskoler skal være uavhengige og kritiske institusjoner, som skal stå fritt til selv å stake ut de veiene de mener er hensiktsmessige, og fritt granske andre sektorer av samfunnet. Dette er prinsipielt uhyre viktig at de bevarer sin autonomi.

For det sjuende: Forslaget vitner om en nærmest svimlende mangel på respekt for institusjonene selv, som knapt hadde fått levert sine høringsforslag før partitrioen kom brasende inn og kuppet hele greia. I en prosess der ulike ambisjoner, hensyn og prinsipper må veies nøye mot hverandre kom de inn med slegge. Timingen er dårlig. Den også.

Mye kan ennå skje. Selv om regjeringen nå er pålagt å utrede forslaget, må disse formuleringene gjennom Stortinget på ny. Det er tid til å prøve å gjøre de som står bak, og kanskje særlig Arbeiderpartiets representanter, tilstrekkelig beskjemmet til at de tenker seg om. Det burde ikke være så vanskelig.

POSITIV: Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre snakker med Dagbladet etter dagens pressekonferanse. Foto: Marte Nyløkken Helseth Vis mer

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!