OSLO 20090513: Politiet anholdt flere personer etter tilløp til slåsskamper i nærheten av lokalene til Borgarting lagmannsrett i Oslo onsdag ettermiddag. Ingen personer skal ha blitt alvorlig skadet i hendelsen.
Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
OSLO 20090513: Politiet anholdt flere personer etter tilløp til slåsskamper i nærheten av lokalene til Borgarting lagmannsrett i Oslo onsdag ettermiddag. Ingen personer skal ha blitt alvorlig skadet i hendelsen. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIXVis mer

- Hva er det du ser på?

Minoritetsgutter «låner» de kriminelle guttenes dårlige rykte for å få respekt.

De fleste etniske minoritetsgutter oppfører seg bra på skolen, snakker utmerket norsk, går på fotballtrening, gjør lekser og kommer hjem til avtalt tid. Til tross for at de er godt tilpasset det norske samfunnet og «føler seg norske», velger de noen ganger å kontrollere sosiale situasjoner og «få respekt» gjennom å overdrive sider ved sin etniske identitet og fremstå som kriminelle minoritetsgutter.

Flere ganger i løpet av mitt sosialantropologiske feltarbeid i Oslo indre øst, så jeg hvordan minoritetsgutter spilte på stereotypiske forestillinger. Et veldig vanlig virkemiddel var å gradvis legge om språket når det var flere majoritetsnordmenn tilstede.

Selv om ingen av guttene på noen som helst måte snakket et aksentfritt norsk, brukte de enda mer aksent, flere a-endelser og snakker generelt høyere på morsmålet, iblandet noen mer høylytte utbrudd på norsk eller kebabnorsk slik at de som satt rundt vagt kunne ane hva de snakket om.

Veldig ofte var ordene som ble ytret høyest og på norsk, litt forbudte, slik som «hasj» og «gangster». Det var også lett å merke seg at de la om kroppsspråket og inntok en «gangster-posering»: De huket seg litt sammen og skulte på verden rundt seg.

Å bli sett på, eller bli «blikket» som de kalte det, var heller ikke noe informantene mine så mildt på når de var i «farlig innvandrergutt»-modus. Jeg observerte en av dem tenne på alle pluggene da han ble «sett på» av noen majoritetsgutter på en utdannningsmesse: «Hva faen'a!?! Ikke se på meg' a! Hva er det du ser på, jævla potetmorrapuler! Har du ikke sett en utlending, før' ell!?!».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var heller ikke uvanlig å spille på mange etniske majoritetnordmenns frykt for islam og terrorisme. Jeg overhørte en gang en minoritetsgutt si følgende halvhøyt til en annen minoritetsgutt mens en gjeng etniske majoritetsgutter hørte på: «Hva skal du bli når du blir stor'a?» «Nei, veit ikke, jeg. Jeg vil jo gjerne bli advokat, da, men jeg tror pappa vil at jeg skal på madrassa i Pakistan og bli terrorist....høhøhøh!». De etnisk norske guttene som stod like ved, så skeptiske ut.

Å bruke etnisitet til å markere seg i det sosiale rom, er ikke ukjent i den østlige delen av Oslo. Sosiologene Sveinung Sandberg og Willy Pedersen har i sin bok Gatekapital (2006) sett på hvordan en gruppe kriminelle minoritetgutter bruker stereotypien «den farlige innvandrergutten» til å dominere områder i Oslo sentrum. Punkere, nynazister, motorsykkelgjenger, ungdomsgjenger og andre subkulturelle grupper har alle, i større eller mindre grad, spilt på frykt for å dominere situasjoner og områder.

Det som var spesielt med de kriminelle minoritetsguttene Sandberg og Pedersen observerte, var at de spekulerte i sin etniske bakgrunn gjennom å vektlegge trekk som majoritetsnordmenn opplevde som negative og truende. Det kan virke som om mine informanter, som var ganske vanlige og lovlydige gutter, valgte å spekulere i den samme frykten.

Å bruke etnisiteten til å dominere sosiale situasjoner, ble først og fremst gjort overfor majoritetsnordmenn som var fremmede for guttene. I liten eller ingen grad ble de samme strategiene brukt overfor majoritetsnordmenn de kjente. Dette tyder på at det finner sted et komplisert sosialt rollespill som ikke er så lett å legge merke til ved første øyekast.

Guttene hadde helt klart en oppfatning om at forholdet til den etniske majoriteten var preget av forskjellen mellom «oss» og «dem». Flere av guttene mente at mange majoritetsnordmenn tenker på dem som «farlige innvandrergutter» og tydelig viser at de er litt skeptiske eller redd dem.

På bakgrunn av dette tillegges minoritetsguttene visse (negative) egenskaper. For eksempel blir «den farlige og bråkete innvandrergutten» ofte trukket fram som et skremmebilde i debatten om innvandring og kriminalitet, og Fremskrittspartiet brukte i en valgkamp bildet av en bevæpnet person med tydelig mørk hudfarge på en kampanjeplakat om kriminalitet og innvandring. Slike ting går selvfølgelig ikke minoritetsguttene hus forbi.

Den norske sosialantropologen Marianne Gullestad betegner det guttene opplever som å essensialisere folks egenskaper: At man ser sånn og slik ut gjør at man har sånne og slike egenskaper. Det at guttene jeg studerte er minoritetsgutter med annen hudfarge og et annet språk, er og blir forskjeller som preger deres identitet og sosiale opptreden. Derfor valgte de etter eget utsagn å gjøre som de kriminelle minoritetsguttene, nemlig å «prøve å være gangster».

Gjennom kroppsspråk, klesstil, musikksmak og språkbruk spilte de på en symbolsk forbindelse som majoriteten knyttet mellom det å være mørkhudet og å begå kriminelle handlinger. På denne måten spekulerte de i forestillingene som deler av majoriteten i informantenes øyne bærer på: den stereotypiske farlige og kriminelle utlendingen. På en måte kan man si at guttene jeg studerte, «lånte» de kriminelle guttenes dårlige rykte og kunne bruke det fordi de hadde samme etnisitet.

Siden det å spille på etniske stereotypier ga en følelse av kontroll over sosiale situasjoner, opplevde guttene dette som noe positivt.

Å spille på etnisitet på denne måten kan imidlertid ha sine ulemper. Hvis disse minoritetsguttene nektes positive forestillinger om seg selv, risikerer man at de omfavner den negative myten i så stor grad at de vil bidra til å forsterke den og skape en ond sirkel det kan bli vanskelig å komme ut av. Dette bidrar bare til ytterligere stigmatisering av hele gruppen, noe som ganske sikkert ikke var deres mening.

Det at informantene ikke bruker «etnisitetskortet» overfor folk de kjenner, tyder på at de skjønner det sosiale «skuespillet» og at rollen som «farlig innvandrergutt» ikke alltid er riktig. Dette er etter min mening et bevis på at informantene ikke er «ofre» for sin kulturelle eller etniske bakgrunn, men at det de driver med er noe alle ungdommer gjør: Å prøve ut grenser.

På mange måter kan man si at informantene kan spekulere i etnisitet fordi mange i majoriteten ikke klarer å skille den ene minoritetsgutten fra den andre, noe som sier vel så mye om den etniske majoriteten som om minoritetsguttene. Når guttenes spekulasjon i den etniske majoritetens forhold til etnisitet er så effektiv, koker det ned til at det som gjør informantene til «farlige innvandrergutter», like mye handler om holdninger og oppfatninger hos «oss» som essensialiserte aspekter ved «dem».

En lengre versjon av kronikken er publisert på Masterbloggen.