Hva er det med biografien?

Høsten 1984 sendte Fredrik Wandrup ut «Jens Bjørneboe. Mannen, myten og kunsten». Forlaget var like spent som forfatteren. Biografien ble en umiddelbar suksess. Nye opplag måtte trykkes samme høst, flere nyutgaver har fulgt siden.

Dette, sier Marianne Egeland, ble startskuddet. Wandrups suksess viste veien. Plutselig la våre mest kjente forfattere romanen til side og kastet seg over biografien. Kjartan Fløgstad skrev om Claes Gill. Edvard Hoem om Nordahl Grieg, Tor Obrestad om Garborg og Kielland. Forlagene kaptes om på finne overraskende kombinasjoner av biograf og biografert. Klaus Hagerup skrev om sin mor - med dedikasjon til sin bror. Polareksperten Tor Bomann-Larsen valgte Sigurd Christiansen. Kvinnelivene kom selvfølgelig også: Janneken Øverland skrev om Cora Sandel, Tordis Ørjaseter om Sigrid Undset. Og dette fortsetter. Anders Heger om Mykle i år, Espen Haavardsholm om Johan Borgen neste år.

Egeland stiller seg kritisk til mange av de biografiene som den norske bølgen har skylt opp. Særlig går hun i rette med Wandrup, Fløgstad og Bomann-Larsen. Men også et snes andre får sine verk vurdert. Forblommede uttrykk påtales, raske slutninger punkteres. Sarkasmene henger som ekko i lufta der hun vandrer fram mellom reolene.

Sjangeren

Men hvem er det som snakker? Hvem er det som våger å ta tak i bokklubbforfatternes utvalgte flokk og deres yndlingsprosjekt: forfatterbiografien, på denne måten?

Egeland er litteraturforsker, godt pålest i klassisk retorikk og nyere litteraturteori, dessuten selv forfatter av en Sylvia Plath-biografi. I «Hvem bestemmer over livet?» strekker hun lerretet vidt. Sjangerkonvensjoner og faste skikker styrer biografenes tekst, sier Egeland, i en utstrekning de fleste nok ikke aner.

Det er et imponerende arbeid, dette. Det gir oss - endelig på norsk - en kyndig tekst om den litterære livsskildringens teori og historie.

De fleste vil finne teksten noe overgrodd av forfatterens ubendige akademiske trang til «namedropping». Autoriteter siteres og refereres i en frekvens som får en til å smile over akademias egen retorikk. Men den som slår seg vei, vil finne at under krattskogen har Egeland tråkket sin egen og personlige sti gjennom lendet. Dette er en bok som ikke likner på mange andre. Ved siden av biografiens historie, retorikk og teori, får vi to konkrete studier med på kjøpet: en kritisk og meget interessant evaluering av de norske Wergeland-biografiene, med særlig hilsen til Yngvar Ustvedt, og en gjennomgåelse av den biografiske industrien omkring Sylvia Plath. Alt dette, før vi altså kommer til rosinen: kritikken av dagens dikterliv.

Godt og galt

Hva er det da som gjøres godt og hva galt i dagens norske biografi?

Godt er det naturligvis at det skrives om diktere og skapes interesse for litteratur. Godt er det også, kan man si, at våre skjønnlitterære forfattere får prøve seg litt i historikerens hage. Flere av dem sier at de blir som «detektiver» i den anledning, så uvant kjennes det å skulle håndtere kjensgjerninger.

Galt er det at forfatterne faller i sjangerens «retoriske klister» så plask og så ofte som de gjør, sier Egeland: at de uten motforestillinger skryter så uhemmet av sine objekter, feller så mange uskjønnsomme dommer.

Ustanselig leser vi om litteraturhistoriens merkeligste kjærlighet, dens dristigste reiseplan, aller fuktigste rangel. Biografisjangerens «klebrige geniestetikk» narrer i det hele tatt våre forfattere ut i de mest romantiske talemåter. For å oppfylle dette, tillater de fleste seg for mye. De trekker slutninger uten respekt for fakta, tar seg friheter som gjør deres arbeid utillatelig subjektive. Resultatet? «Få av dem er særlig slitesterke,» bemerker Egeland - for en gangs skyld med et understatement.

Ikke moralsk kritikk

Den kritikken våre biografer får, blir da egentlig den at de faller i feller - feller som ligger i sjangeren, ja som er kjent siden antikken, og som har fristet og narret litterære biografer fra Dr. Johnson og oppover. Det er altså ikke en moralsk kritikk Egeland fremmer (selv om det iblant høres slik ut). Det er en sjangerkritikk. Konklusjonen blir da: Bare ved å være seg sjangeren bevisst, og ved å lære av dens teori og praksis, kan en biograf seile trygt i det grumsete farvannet mellom sin samtids forlokkende fristelser.

Det er en solid konklusjon, en trygg og akademisk slutning.

Men vil våre forfattere føle seg forpliktet av den?