PÅ VEI HJEM: I dag spiller det nordkoreanske fotballandslaget sin siste kamp i VM. Ikke siden 1966 har vi fått møte dette landslaget. Snarere enn å straffe regimet i landet, bør vi støtte menneskene og skape så mye dialog med befolkningen som mulig, mener kronikkforfatteren. Foto: AFP/Scanpix
PÅ VEI HJEM: I dag spiller det nordkoreanske fotballandslaget sin siste kamp i VM. Ikke siden 1966 har vi fått møte dette landslaget. Snarere enn å straffe regimet i landet, bør vi støtte menneskene og skape så mye dialog med befolkningen som mulig, mener kronikkforfatteren. Foto: AFP/ScanpixVis mer

Hva er det med Nord-Korea?

DIKTATUR: For 60 år siden brøt Korea-krigen ut og isolerte folket i nord. I VM har vi fått et unikt møte med folket fra landet så få forstår.

||| DEN 25. JUNI 1950, for 60 år siden, brøt krigen løs i Korea. Bare fem år etter verdenskrigens slutt ble den kalde krigens trusler til virkelighet. Katastrofen var enorm, landets ødeleggelse total, våpenhvilen er aldri avløst av en fredsavtale, og sårene etter krigen er ennå ikke leget. Etter krigen ble Korea offer for verdens fortsatte ideologiske deling. Da Sovjetunionen brøt sammen, Tyskland og Europa atter ble samlet, og Kina åpnet for markedsøkonomien, fastholdt de koreanske statene status quo. Sør-Korea er i dag en av de asiatiske tigrene, et økonomisk mirakel, mens Nord Korea er offer for en feilslått politikk, både sin egen og omverdenens.

Hva er det med Nord-Korea? Et kommunistisk land ledet av et familiedynasti, et land nesten totalt lukket for omverdenen, og tilsynelatende upåvirket av globaliseringen. Et politisk system som er blitt dømt nord og ned og på grensen til sammenbrudd de siste 20 årene, men som fortsetter på trass. Et land som kanskje er inderlig likegyldig sett fra Norge, men som allikevel opptar oss en del.

VI ER IKKE ALENE om å vite lite. En tidligere sjef for CIA i Sør-Korea uttalte nylig at Nord-Korea er den amerikanske etterretningstjenestes største fiasko. I gammel tid ble Korea kaldt eremitt-kongedømmet i Øst, og Nord-Korea har fortsatt som nettopp dét. Det går sjelden en uke uten at vi kan lese, høre eller se noe om Nord-Korea, en mediedekning som stort sett utelukkende er negativ. I ett og alt framstår landet som et kontrastbilde, vår motsetning. Landet er fattig, har en styreform som få begriper og nesten alle tar avstand fra, de ser ut til å ha en aggressiv natur, for tross fattigdom fortsetter de med å bygge opp de militære styrkene og virker dermed truende. Et av de land som vi i vest har avskrevet som utenfor pedagogisk rekkevidde.

Selv om den kalde krigen er forbi, så står «øst» og «vest» på den koreanske halvøya fortsatt overfor hverandre rustet til tennene, og USA har gjennom årene mange ganger overveid «en militær løsning på Nord-Korea problemet». Er det ingen lyspunkter i dette dystre bildet?

JO, FOR NÅ HAR VI sett unge nordkoreanere i fredelig kappestrid på en grønn grassmatte langt hjemmefra. Vi skal helt tilbake til 1966 for å huske noe tilsvarende. Da banket de Italia i fotball-VM, men fikk også den gang stryk av Portugal, selv om målbalansen var bedre enn i år. I 1966 ble VM avviklet i England, og nordkoreanerne, da som nå outsidere både i sport og politikk, fikk fra den ene dagen til den neste en ny status blant tilskuerne på tribunen og i sofaen foran fjernsynet. Nordkoreanerne ble sportsfolk, habile idrettsutøvere, folk man kunne identifisere seg med og forstå, mennesker, rett og slett.

BBC fikk fatt i laget fra -66 i for noen år siden. Og de nå eldre herrene mintes turen til England, og selvfølgelig seieren over Italia, men også og især den sympatien som strømmet dem i møte etter at spillet hadde befridd dem for den ideologiske folkedrakten som inntil da hadde skygget for en ekte mellomfolkelig forståelse.
 
SYMPATIEN HAR DE SIDEN satt overstyr. Ikke fotballspillerne; men landet de spiller for. Spørsmålet er om det kun er idrettsutøvere som fortjener vår sympati? Hva med de nesten 23 millioner nordkoreanere som tilfeldigvis er født i dette landet, som har vokst opp  og fått den utdanning som regimet tilbyr. Vi sier de er hjernevasket, og gir opp å forstå dem. Kanskje vi til og med velger å betrakte dem som fiender.

Når jeg har møtt dem, enten de går i kortbukser, overalls eller dress, enten de dyrker jorda eller den politiske lederen, så er det store flertall alminnelige mennesker opptatt av hverdagslivet, familien, barna og fremtiden. De er gjestfri på grensen til det urimelige, for de ér fattige og har ikke mye å dele på. De vet lite om verden utenfor landets grenser, for myndighetene i Pyongyang er konstant på vakt. Regimet reagerer på utenlandsk kritikk og press ved å befeste isolasjonen, lukke seg inne i seg selv og ute fra omverdenen. Derfor er det paradoksalt når USA og FNs sikkerhetsråd velger å straffe Nord-Korea for atomprøvesprengninger ved å stramme embargoen, og ytterligere isolere landet og dermed hjelpe reformmotstanderne i Pyongyang. For de finns, likesom reformtilhengerne gjør det.

SELV OM NORD-KOREA ikke har demokrati, er det selv i dette landet grenser for ensrettingen. Også i Nord-Korea er folk forskjellige, har forskjellige erfaringer, ideer og forhåpninger. Dette er ikke noe de reklamerer med, for ideologien foreskriver total enighet og sosial harmoni. Men når tusener trosser styrets grunnleggende negative holdning til privat handel og oppretter lokale markeder, så er det uttrykk for forskjellighet. Når styret etterpå aksepterer disse markedene og til og med etablerer store sentrale markedsplasser i byene, er det uttrykk for en viss praktisk dialog mellom forskjellige synspunkter. Det er i denne relasjonen vi finner forandringsmulighetene, eller rettere sagt, de finner mulighetene. For det handler om menneskene i landet, om deres framtid og eventuelt om hvordan omverdenen kan bidra til en positiv utvikling.

Når vi med vår demokratiske kikkert observerer landet utenfra, ser vi etter forskjellige politiske partier, en opposisjon, tegn på pressefrihet, faglig organisering og alt det vi kjenner fra vår egen utvikling. Og når vi ikke finner det blir vi skuffet og avvisende. Det er en lite konstruktiv strategi. Det vi skal se etter er forandringstegn i det politiske landskapet som nå engang er det nordkoreanske. Disse tegnene finnes, og blant de viktigste er den yngre generasjons håp om forandring. Ved å vende ryggen til Nord-Korea svikter vi landets unge, og skusler bort  en mulighet for å bidra til landets utvikling og en stabil fred i Øst-Asia.