POPULÆR: Den internasjonale interessen for Jo Nesbø har gått én vei det siste året. Det gjelder også mange andre skandinaviske krimforfattere. Foto: Anders Grønneberg
POPULÆR: Den internasjonale interessen for Jo Nesbø har gått én vei det siste året. Det gjelder også mange andre skandinaviske krimforfattere. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Hva er det med nordisk krim?

Interessen for skandinaviske krimforfattere har tatt fullstendig av.

Den første Krimfestivalen i Oslo er over. I tre dager fra torsdag til lørdag har 30 kjente forfattere fra inn- og utland myldret omkring i Oslo Sentrum, spesielt i Cappelen Damms lokaler i Akersgata og i Centralteatret på den andre siden av veien, med 35 arrangementer på åtte forskjellige scener, presentert i et glanset og innholdsrikt magasin/program.

Dagbladet har bidratt med quiz og debatter. Hva er det for eksempel med nordisk krim for tida?

Hvorfor har interessen for skandinaviske kriminalforfattere tatt fullstendig av, ikke bare i Europa, men også i tidligere nærmest vantette markeder som det britiske og det amerikanske?

Hvorfor vier BBC et helt program til et fenomen de har døpt «Nordic Noir»? I neste omgang blir det samme begrepet brukt av en britisk forening og bokklubb?

Egne guider i bokform er utgitt, artikler skrevet i bøttevis, og stadig flere forfattere blir oversatt og lansert. Festivalsjef Knut Gørvell i Cappelen Damm kaller i sin magasinleder den nordiske krimlitteraturen treffende for «den nye laksen», et begrep som signaliserer både noe skandinavisk, noe eksklusivt, i blant villaks, men også en vare som kan oppdrettes, pakkes og selges i store kvanta for den som kjenner sin besøkelsestid.

Fins det noen dypereliggende, psykologiske eller sosiologiske årsaker? Handler det om en form for omvendt, frostkald eksotisme? Eller kanskje en fascinasjon for det nordiske tungsinnet som skapes av vintermørke, midnattssol og store, øde landskap, ikke minst på Island?

Nærheten til naturen har også vært trukket fram. Dessuten tenker noen at det dreier om et tapt paradis, en sosialdemokratisk, velfungerende utopi som angripes innenfra av vold, drap og uhygge - mant fram av kunstnere i faget.

Alt dette er vel og bra, men som vanlig kommer man lenger ved å følge pengene. Det handler selvsagt om en massiv markedsføring. Utenlandske forleggere er gradvis blitt satt på sporet.

Noen nøkkelårstall: 1965; Sjöwall & Wahlöös debut, starten på et verdensomspennende, litterært eventyr. 1991; Henning Mankell skriver første Wallander-roman, også hans serie går verden rundt. I 1992 kommer Peter Høeghs «Frøken Smilla...», en direkte antydning om at snøen kan ha noe med saken å gjøre. Fra 1993 og framover debuterer tre norske «krimdronninger» i tur og orden, Anne Holt, Karin Fossum og Unni Lindell. Også de seiler pent ut i den store verden. Svenske damer med Liza Marklund i spissen følger etter.

Så blir det fullbyrdet på 2000-tallet, først med Stieg Larssons enestående, posthume debut i 2005 og deretter med Jo Nesbøs formidable gjennombrudd i USA.

Like er de nordiske krimbøkene langt ifra. Men vittig nok lanseres de som om de var det. Uansett hvor urbane romanene ellers måtte være, signaliserer omslagene påfallende ofte noe grisgrendt; vide, gjerne snødekte landskap, trær uten blader, kystlinjer, enslige hus, ofte fiskevær, men også ødslige gårder, båter som ligger trukket opp på land, ikke så ofte mennesker.

Chris Tvedt oppdaget for eksempel at en av hans bøker hadde et cover som forestilte et avlidd reinsdyr. «Ein Fall für Mikael Brenne». Men bortsett fra forsida, en sak totalt blottet for reinsdyr, det være seg levende eller døde.