Hva er det med oss?

Den såkalte innvandringsdebatten på 90-tallet har stort sett dreid seg om hva «de» bør gjøre for å tilpasse seg «oss». Sjelden reflekteres det over hvorvidt det kan være noe med «oss» som krever endring. Denne kronikken er ment som et lite bidrag til en slik ettertanke. Spørsmålet dreier seg om langt mer enn «integrasjon av innvandrere», men berører hele det bildet vi har av hva som er norsk samfunn og kultur.

Min påstand er at det finnes noen underliggende tolkningsrammer som er felles for mennesker med meget ulike politiske meninger, og at et ensidig fokus på meninger skjuler de rammene debatten beveger seg innenfor. For å antyde enkelte trekk ved disse tolkningsrammene, vil jeg fritt gjenfortelle en historie som en norsk språkprofessor har fortalt meg. Han fikk for en tid tilbake en telefon fra en for ham ukjent kvinne som gjerne ville diskutere ordet «innvandrer» med en språkkyndig person. Professoren var forekommende, og straks rede til samtale. Kvinnen sa at hun er født og oppvokst i India, men har bodd mange år i Norge. Som professoren senere uttrykte det, hun snakket meget godt norsk, men ikke perfekt. «Nå har jeg bodd lenge i Norge,» fortalte hun, «jeg kjenner norske forhold, og er blitt norsk statsborger.» Så stilte hun følgende spørsmål: «Da er jeg vel ikke lenger en innvandrer?» »Jo,» svarte professoren, med grunnlag i sin ordbokforståelse av problemet, «du er født og oppvokst i India, da er du en innvandrer i Norge.» Kvinnen, som tydeligvis hadde håpet på å få medhold i å riste av seg innvandrerstempelet, ble skuffet over dette svaret, men spurte likevel videre: «Ja, men hvor lenge er man så innvandrer?» «Hele livet,» svarte professoren, ut fra sitt beste skjønn. Da toppet samtalen seg, som han senere uttrykte det, ved at kvinnen ble sint. Professoren, som er et elskelig menneske, var lei seg over å måtte skuffe henne, men synes ikke at dette ordets betydning i det norske språket tillot ham noe annet. For både å forklare sitt standpunkt og trøste henne sa han at «sånn var det også for nordmennene som dro til Amerika, så det må du rett og slett bare finne deg i».

Jeg tror mange mennesker kan identifisere seg med denne professoren. På tross av all velvilje skar samtalen seg. Han forklarte henne det som på fagspråket kalles ordets denotasjon, det vil si hva det viser til i verden. Faglig sett har han sitt fullstendig på det tørre. For å forstå hvorfor kvinnen likevel ble skuffet og sint, må ordbokforståelsen av ordet «innvandrer» suppleres med en bredere kulturanalyse av ordets konnotasjoner, det vil si av hva slags forestillinger og assosiasjoner det trekker med seg. Dette innebærer en analyse av hele nettverket av sentrale begreper og brukssammenhenger ordet inngår i. Det er altså snakk om å se «innvandrer» som et retorisk virksomt begrep, mer enn bare som et ord i ordboken. Episoden forteller at ordet «innvandrer» er blitt et belastet ord i mange sammenhenger. Mens dette ordet før var forholdsvis nøytralt, er det nå blitt noe mer negativt. Mediene har karikert «innvandrere» som problemskapere, spesielt når det gjelder vold og kriminalitet, og bruken av ordet knyttes i økende grad til mennesker med det som anses som en annen hudfarge. I ordboken (og for språkprofessoren) betegner ordet innvandrer alle som kommer fra steder utenfor Norge, inkludert svensker, tyskere og amerikanere. I praksis brukes det på måter som begrenser betydningen til mennesker som oppfattes som synlig forskjellige. Ordets betydning ser altså ut til å svinge mellom en underforstått koding basert på «rase» og en ordbokdefinisjon der dette ikke er relevant.

Jeg mener altså at i den hegemoniske tenkning i Norge i disse dager står «innvandrer» i begrepsmessig motsetning til «nordmann». Det betyr, blant annet, at det ikke er mulig å forstå betydningene av begrepet «innvandrer» uten samtidig å forstå hva det vil si å være «norsk». Når den indisk-norske kvinnen ble skuffet og sint, er det antakelig fordi hun oppfatter stemplingen som «innvandrer» som en stempling som ikke norsk, det vil si som en utestengning fra å være «en av oss». Hun ville antakelig heller bli betraktet som kompetent samfunnsdeltaker enn som «innvandrer». Betegnelsen låser henne begrepsmessig fast til en posisjon hun har gode grunner til å mene at hun for lengst har forlatt, i en evig presens. Majoritetspersoner har som majoritet definisjonsmakten i en god del sosiale situasjoner. Denne makten er som regel ikke-erkjent, og innebar i historien ovenfor at kvinnen med den største selvfølge ble påtvunget en identitet hun ikke ønsket. Hun kan ikke selv velge når denne identiteten gjøres relevant, men må hele tiden være mentalt forberedt på uønsket identitetsstempling.

Det er ikke lett verken å reflektere over grunnleggende tolkningsrammer, eller å endre dem, når det er ønskelig. Tolkningsrammene arbeider så å si bak vår rygg. Selv i de situasjoner der intensjonen med en samtale er dialog og åpenhet, kan tolkningsrammene likevel bidra til avstand og segregering. Tolkningsrammer er ikke tilfeldig ornamenter, men utgjør en vesentlig del av enhver situasjon. Betydningene konstitueres til dels gjennom de kategorier som anvendes. Med en gang det snakkes om forholdet mellom «innvandrere» og «nordmenn» er det ikke lenger rom for overlappende kategorier, og man har langt på vei anvendt en tolkningsramme som virker ekskluderende snarere enn inkluderende.

Tolkningsrammene slår også inn i politikken. For eksempel, når de andre partiene har problemer med å argumentere overfor Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, kan det skyldes at han hele tiden svinger mellom de ulike betydninger av ordet «innvandrer»: noen ganger rasemessig nøytralt (ordets denotasjon i ordboken), noen ganger rasemessig kodet (ordets konnotasjoner i mye av debatten). Den rasialiserte kodingen er hele tiden underliggende, men når debatten blir for opphetet, svinger han til den mer nøytrale betydningen. Hagens karakteristikk av sine mer ekstreme partifellers utspill som «spissformuleringer», er derfor meget presis. Når Senterpartiet og regjeringen vil satse på «innvandrerne som ressurs for fremtiden», og ikke som et «problem», snus fortegnene, mens forståelsesrammene er de samme.

Det langsiktige målet må være å myke opp hele det bastante begrepsskillet, og se naturalisering og integrering som gradvise, mangesidige og spenningsfylte prosesser. Det er også viktig å problematisere mer hva som menes med integrering, og hva slags innhold dette begrepet kan ha fra ulike ståsteder. Mange moderne mennesker deltar i omfattende transnasjonale nettverk, i forbindelse med blant annet turisme, internasjonalt samarbeid og virksomhet i multinasjonale selskaper. Den som holder seg hjemme, får verden inn i stuen via TV og Internett. De som har såkalt flerkulturell bakgrunn lever gjerne i en form for diaspora med mangedoble lojaliteter og identiteter, og deltar i viktige beslutninger til nære slektninger som er spredt over store deler av verden. Dette er en av globaliseringens mange fasetter i Norge, som i andre land i Europa. Dette faktum har hjulpet mange til å se at også historisk sett er «den norske kulturarven» fremkommet gjennom dialog med ideer «utenfra».

Alt dette betyr imidlertid ikke at det er noe poeng å gå rundt å engste seg for å bruke «gale» ord. Tvert imot. Det hjelper heller ikke å finne på stadig nye ord. Nye ord hjelper ingenting hvis tolkningsrammer og skillelinjer blir værende. Moralen er heller å utvikle litt mer lydhørhet og ettertenksomhet. Det vil ta lang tid før folk i Norge forlater sin ureflekterte ensretting, og nærmer seg et flerkulturelt ideal. Men vi er på vei.