INTENST UBEHAGELIG: Den østerrikske filmen «Michael», om en pedofil kidnapper, er en svært vanskelig film å se.
INTENST UBEHAGELIG: Den østerrikske filmen «Michael», om en pedofil kidnapper, er en svært vanskelig film å se.Vis mer

Hva er det med Østerrike?

Vil du vite mer om alt som er galt med Europa i dag? Se en østerriksk film.

På kino går en film, Ulrich Seidls «Paradis: Kjærlighet», om europeiske kvinner som reiser til Kenya som sexturister. På Det Norske Teatret går et stykke, Thomas Bernhards «Himmers fødselsdag», om nazister som forsetter i høye posisjoner i etterkrigsårene mens de dyrker sine politiske tilbøyeligheter i skjul. Begge historiene har Østerrike som opphavsland.

Det har også filmer som «Pianolærerinnen», «Michael» og «Models», laget av henholdsvis Michael Haneke, Markus Schleinzer og Ulrich Seidl, som handler om seksuelle perversjoner bak fasaden i det polerte borgerskapet, pedofile overgripere som holder barn i fangenskap, og spiseforstyrrelser i motebransjen.

Listen kunne vært mye lengre. Denne uken startet Cinemateket i Oslo en serie med nyere østerrikske filmer, som alle er med på å forklare hvorfor Østerrike er blitt kalt feelbad-filmens hjemland av New York Times.

Følelsen av at noe er råttent på rot, at det er noe sykt og hemmelig bak enhver vakker fasade, strømmer gjennom de siste årenes østerrikske filmer. Men forkjærligheten for det mørke i menneskenaturen går lenger tilbake enn som så. Forfatteren Thomas Bernhard svingte i flere tiår en skånselsløs svøpe overfor det han betraktet som en arrogant og imbesil wienerelite.

Nobelprisvinner Elfriede Jelinek og dramatiker Werner Schwab er også opptatt av  bedrag og fornektelse i alle varianter, på samfunnsnivå og hos den enkelte. Det var da også en Jelinek-roman som lå til grunn for den feirede «Pianolærerinnen». Det er som om det lever en stor frustrasjon, et stort sinne, i landets kunstnermiljøer som har kunsten som en livsnødvendig ventil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frustrasjonen kan spores tilbake til krigen. Østerrikes manglende oppgjør med sin nazistiske fortid, det at landets toppsjikt kunne vise til at de hadde blitt okkupert av Tyskland og ikke konfrontere sin egen villighet til å la seg okkupere, førte til en underliggende spenning i det intellektuelle liv. Den sterkt omstridte Thomas Bernhard brakte etterlevningene av nazismen i hjemlandet stadig frem i dagen, og møtte massiv kritikk.

I de senere tiårene har Jörg Haiders opphold ved makten og de rystende nyhetshistoriene om Natascha Kampusch og Elizabeth Fritzls seksuelle fangenskap gitt nytt surstoff til de som opplever verden som en kolleksjon av overgrep og forbrytelser, som det blir gjort mer eller mindre vellykkede forsøk på å dekke over.

I en stadig mer globalisert verden har også konfrontasjonslysten til Haneke, Schleinzer, Seidl og de andre blitt eksportert. For eksempel har Michael Haneke laget en amerikansk versjon av «Funny Games», en film om to sadistiske tenåringssosiopater.

For de toneangivende østerrikske filmskaperne virker det ikke så mye som om de er opptatt av det mørke i samfunnet, som om de mener at ethvert samfunnsportrett er falskt eller ufullstendig uten å ta med nattsiden. Det er ikke dét at de er besatt av tabuer — men de «viker ikke unna dem», som flere av dem har sagt i intervjuer.

«God kunst har alltid vært provoserende», sier Ulrich Seidl. «Å være provoserende eller forstyrrende er ikke en svakhet, det betyr at du har satt en prosess i gang inne i tilskueren. De trekkes inn i det og må konfrontere seg selv».

Og det er kanskje dette, følelsen av konstant konfrontasjon, av omsvøpsløs skildring av det skitne, som gjør at det kan være utmattende å se mye østerriksk film i strekk. Men små doser kan føles utluftende og oppkvikkende. Kanskje til og med nødvendig.

UANGRENDE SYNDER: I «Himmlers fødselsdag», som for tiden går på Det Norske Teatret, spilller Ståle Bjørnhaug høyesterettsdommeren som lever ut sine nazistiske sympatier i skjul. Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret.
UANGRENDE SYNDER: I «Himmlers fødselsdag», som for tiden går på Det Norske Teatret, spilller Ståle Bjørnhaug høyesterettsdommeren som lever ut sine nazistiske sympatier i skjul. Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret. Vis mer