Hva er det med uke 32?

Noe ved uke 32 appellerer åpenbart sterkt til enkelte ildsjelers virketrang. Nøyaktig hva er inntil videre en gåte, men i den uglamorøse augustuka før skolestart vrinsker det av kulturell løpetid både her og der.

I festivalbyen Molde tjuvstarter festivalpresident - mindre kan det ikke være - Knut Ødegaard og hans stab sin årlige Bjørnson-feiring allerede i slutten av inneværende uke 31, men det litterære hovedtrykk settes inn fra mandag av. Da, tre uker etter at den siste jazzfestivalist forlot «hylla» på Hotel Alexandra, inntas den ellers så søvnige småbyen av en ny, om enn atskillig mindre festivalhorde, anført av folk som har skapt seg sitt internasjonale omdømme med penn og PC i stedet for trommer og trompeter: Marilyn French, Tomas Tranströmer, Ben Okri, Amos Oz og noen til.

Sammen med dem stiller noen av våre egne litterære kanoner, og uka til ende, i det minste til fredag, skal de alle med skrevne ord og talte tanker bidra til å løfte et betalende publikums ånd over de høie fjelle, hvilket i dette tilfellet må bety de 222 tindene som salig Alexander Kielland i sin tid betegnet som «dette fordømte panorama», der han satt som amtmann i Romsdal med Jæren-lengselen herjende i hele sitt utsprengte legeme.

  •  Gjerne skulle vi ha vært i Molde i uke 32, det er ikke det. Men uke 32 rommer også en festival nettopp i det Kielland-feirende Stavanger, en by som i likhet med Molde har gjort unna en vellykket jazzfestival tidligere i år. Nå blir det kammermusikk for alle oljepenga i siddisbyen, der både Statoil, Norske Conco og Mobil er blant dem som spytter i for å gjøre Truls Mørks festivaldrøm til en velsmurt, velklingende virkelighet.
  •  Jo, der skulle vi ha vært. Men vi skal ikke til Stavanger heller. Tvert imot skal vi bli ved vår lest i uke 32 og trøstig trå våre slitte såler omkring i Oslos gater, på jakt etter Oslo Jazzfestivals magiske øyeblikk. Programmet lover godt for denne festivalen, som i løpet av tre - fire år har gjennomgått en interessant forvandling. Fra å være en slags luftegård for jazzens tause og hjemmesittende majoritet - godt voksne damer i penskjørt og blues... unnskyld, bluse; ditto modne herrer i gladrutete bukser og stripete blazere, alle med Armstrong-konsertene på Colosseum og tøylesløs klubbing på Chief-en og Metropol som kjære minner fra en svunnen etterkrigstid - er den blitt til en flergenerasjonsfavnende jazzfest. Samtidig som bestemor og bestefar strikoser seg med Toots Thielemans, Svend Asmussen og deres generasjon blåmenn i Konserthuset og Den Gamle Logen, fyller barnebarna klubbene Jazid og Blå til siste sample, mens vi middelaldrende, med dragning mot både fortid og framtid, vaker rundt fra spillested til spillested før vi ender på Cosmopolite eller Herr Nilsen med en halvliter eller to, kontemplerende i et stille øyeblikk av skum og saksofon at jazz er jammen blitt mye rart. Siden smyger vi fram mobiltelefonen når bandet har pause, og sjekker at både besteforeldre og barnebarn kan gjøre rede for seg - det er ikke bare bare å være mellomgenerasjon under Oslo Jazzfestival.
  •  Og da er det altså slik at vi ikke kommer oss til Sildajazzen i år heller. Vi resignerer likevel i visshet om at Gunnar Jæger & co nok vet å arrangere en swingende fest i Haugesund i år også, programmet - fortsatt med vekt på New Orleans og mainstream - bærer iallfall bud om trampende føtter og nikkende hoder. Sildajazzen er for lengst blitt en folkelig institusjon som preger Haugesund i de fire døgnene den varer, 30 000 solgte billetter kan ikke ta feil, og Sildajazz er kanskje den norske jazzfestivalen med sterkest forankring i sitt lokale nedslagsfelt.
  •  Skulle vi gjerne ha valfartet til bluesens norske Mekka, Notodden, i neste uke? Hørt Buddy Guy og andre riddere av de tolv takter i full utfoldelse i byen som enkelte kraftpatrioter insisterer på å kalle «Nordens Genève»? Selvsagt skulle vi det, men vi kommer nok verken til Notodden eller til Hemnes Jazz & Blues Festival eller til Varangerfestivalen i Vadsø. Uke 32 har som alle andre uker bare sju dager, og det kan selv norske festivalarrangører gjøre forsvinnende lite med.
  •  Bortsett fra å følge Arve Tellefsens eksempel. Trønderen har lagt sin Oslo Kammermusikkfestival til uke 33, men tar ikke sjansen på helt å kappe lina, han heller. Festivalåpningen skjer nemlig allerede fredag den 13., og det er i uke 32.

Og hva har vel stavangerne i vente om ikke selveste Martha Argerich, sammen med Diego Maradona, Argentinas vidunderligste gave til oss som synes klaverspill og fotballspill er to sider av samme sak når utførelsen bærer gudekyssets avtrykk. Martha Argerich en hel uke i Stavanger {ndash} det er nesten ikke til å tro. Måtte bare ikke et av virtuosens berømte luner få henne til å legge nye planer for uke 32.

Jo, det være noe med den uka.