Hva er det som får Siv Jensen til å se ut som en boks med Banos?

Karl Georg Byrkje snakker seg inn i kjempetrøbbel underveis i en pressekonferanse i det 13. kapitlet av vår valgkampføljetong «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

13. Bare en landsens Venstre-mann

Kapittelet der rasismebeskyldningene hagler og vår helts indre Venstre-mann bryter gjennom og tar et oppgjør.

Se boks til høyre for lenker til tidligere kapitler.

Pressesekretæren bøyde seg inn over Karl Georg Byrkje. Han hadde endt opp med å virkelig få magesjau, trolig av maten han fikk brakt opp til rommet. Byrkje hadde vindusplass, enda han ikke følte han fortjente det, og en blekere mann hadde ikke kommet hjem fra Sør-Afrika på flere år.

«Du og jeg går sammen, lager fortroppen. Fort inn i avgangshallen, prøver å finne et hjørne et stykke fra slik at eventuelle pressefolk må følge etter oss og Marie kan vente en stund, se an situasjonen og stikke seg unna. Hun trenger ikke å svare på dette, ikke ennå», sa pressesekretæren.
Karl Georg nikket.
«Det er viktig å holde statsråden unna dette til vi får møtt Erna. Det mener også rådgiverne våre.»
«Hvem er rådgiverne våre?.»
«First House.»
«Men er ikke det bare gamle Ap-folk?»
«Jo, men de er jo fleksible. Herregud, de har gitt doble råd i noen år nå. Hele bransjen gjør det. Hvorfor tror du kundelistene er hemmelige? Ikke spor av, nå», sa hun.
«Du tar på deg all skyld. Du var dum. Dette var en spøk mellom to kolleger. Du beklager, sier du ikke har slike holdninger, men du svarer ikke på spørsmål om din egen stilling. Ikke et ord som drar statsråden mer inn i saken, mer enn det hun allerede er. Hun må holdes utenfor inntil Bjarne Håkon sier noe annet.»
«Er det ham?»
«Ja, han og Jan-Erik Larsen.»
«Herregud.»
«Ja, men det er neppe det største «herregud» i denne saken.»
«Nei», sa Byrkje og svelget.

Karl Georg skyflet begge koffertene gjennom tollen og fulgte pressesekretæren som småløp mot et bilutleiefirma, i motsatt retning av busser og flytog. En hel skokk av pressefolk blitzet og gikk etter med mikrofoner opp mot ansiktet hans. Pressesekretæren holdt en hånd i været, som om hun vinket et fly inn mot gaten. Hun trakk seg bakover og lot pressen danne en halvsirkel rundt Karl Georg Byrkje.

«Jeg forstår hvorfor dere er her. Jeg har en beklagelse å komme med», sa han og trakk pusten. Han så hver og en av dem i øynene eller linsene. Pausen var av perfekt lengde. Han hadde kontrollen og regien. Dette hadde han gått gjennom flere ganger i løpet av flyturen.

«Jeg sendte et postkort til en kamerat. Jeg skrev noen humoristiske linjer, som dere alle har lest. Det jeg skrev var ment som en sjablong på hvordan vestlige har sett på afrikanere opp gjennom historien, men humoren må ha sviktet meg. Dette var nok ikke morsomt for noen andre enn meg og mottakeren. Da jeg så postkortet gjengitt i mediene, skjønte jeg at dette var galt av meg.»

«Postkortet var til en med høy stilling i Kulturdepartementet. Dette er jo en ukultur?» sa en journalist. Ukultur var et ord mediene gjerne brukte når de ikke hadde noen annen katt å henge bjella på. «Ukultur» var i slekt med «mørketall», et sikkert tegn på at saken var i ferd med å gå over og bli glemt.

«Meg bekjent er det ingen ukultur i departementet. Dette var meg, og kun meg, som ikke hadde hodet på riktig plass. Mottakeren hadde ikke bedt om å få dette kortet eller få det trykket i mediene. Alt er min feil, bare min», sa Byrkje.

Full kontroll fortsatt. Alt gikk etter manus.
«Hva sier kulturministeren om dette kortet.»
«Det hun har å si, sier hun selv når hun mener tiden er inne.»
«Har du fått kjeft i Sør-Afrika?»
«Jeg har beklaget overfor mitt reisefølge slik jeg nå beklager overfor det norske folk.»
«Vurderer du din stilling?»
Karl Georg måtte snu seg, det var en kjent stemme fra Dagsrevyen, men han tok seg sammen.
«Det er ikke jeg som avgjør mitt ansettelsesforhold.»
«Men har du vurdert å gå av?»
Dagsrevyen ga seg ikke.
«Jeg er personlig sekretær i Kulturdepartementet inntil statsråden bestemmer noe annet.»

Perfekt, tenkte pressesekretæren fra sin plass bak halvsirkelen. Hun fikk respekt for Byrkje. Fra å være en geléklump hun måtte skrape opp av en seng i Cape Town til mannen som sto her nå, var det et godt stykke. Hun var fornøyd og håpet pressefolkene også var det. Han hadde svart på de fleste spørsmålene fra forskjellige vinkler i snart ti minutter, og alt var etter hennes strategi. Hun håpet mange så på. Dette var et svennestykke. Hun hadde grådig lyst på et partnerskap i Burston Marsteller etter at perioden var over, hun regnet med at det kun ble én, og ville da ha tid til å klemme ut et barn i mellomtiden.

«Er du rasist?»
Spørsmålet fikk både Karl Georg Byrkje og pressesekretæren til å våkne.
«Jeg er ikke i nærheten av å være rasist. Jeg er bare en landsens Venstre-mann og vi er det mest liberale partiet når det gjelder flerkulturelle spørsmål og innvandring.»
«Kjenner du noen rasister?»
«Nei.»
«Er mottakeren av postkortet rasist?»
«Absolutt ikke.»
«Unnskyld, hva var det du sa?», spurte stemmen fra Dagsrevyen.
«Hva mener du?» spurte Byrkje.
«Er du Venstre-mann?»
«I hjerte og sjel, men jeg stemte ikke Venstre ved valget. I likhet med halve Norge tok jeg ikke sjansen på at Venstre ikke stoppet Frp.»
«Hva tror du Frp sier om det? Dere er jo i regjering sammen?»

--

Karl Georg Byrkje stoppet.

«Faen», sa han.
«Faen, slå av kameraene. Visk ut det siste. Jeg mente det ikke.»
Flokken sto helt rolig foran ham med de samme øynene som Aina fra shendis.no hadde hatt i baren på An African.
SLÅ AV — PRESSEMØTET ER OVER!

Han visste at alt ville bli sendt. At opptaket ville bli sendt bakfra, omtrent. Dette først, som en forrett. Og så det andre. Om igjen og om igjen.

Pressesekretæren gjorde et byks frem fra siden, nappet ham i ermet og dro ham ut av sirkelen. Lyden av koffertene som ble dratt raskt bortover dekket på Gardermoen, skrek høyt i ørene hans. Først da de satt på flytoget, sa hun sakte, og med tydelig pause mellom hvert ord.

«Hva. FAEN!!!! Var. Det.»

--

Fremskrittspartiet gikk bananas. Siv Jensen mistet det skinnet av høflighet, vennlighet og kontroll som statsrådsposten skulle gi henne. Hun vekslet mellom å være rød og gul i ansiktet, som en boks med Banos som hadde stått for lenge i et skap på en hytte.

Hun understreket at hun snakket som formann for et regjeringsparti. Nei, hun snakket ikke. Hun skrek. Øynene lynte og hun hadde snart ikke rødprincestemme igjen. Til slutt var det bare piping og raske rykk med overkroppen. Siv var helt på felgen.

Det var helt uakseptabelt, sa hun, at en som var håndplukket av Marie Bech snakket slik om en regjeringspartner. Og hvem var han egentlig? En spion? Hadde Høyre behov for å skjerpe inn hvem de slapp til? Hadde overløperne, disse landsens venstrefolkene, klart å kuppe Høyre? Var det ikke akkurat der landsens Venstre-menn burde være, kanskje? På landet? I Grenlands-distriktet, for eksempel? spyttet hun ut over det som fantes av ekstrasendinger i NRK, pressemøter, intervjuer med nettavisenes tv-sendinger. Over alt.

--

Karl Georg åpnet ikke da det ringte på. Telefonen hadde vært skrudd av de siste seks timene. Han satt i leiligheten og stirret på nettet. Han trykket eple+R i et bankende kjør og oppdaterte elendigheten. Harald Stanghelle sa det han alltid pleide, noe med «på den eine sida, på den andre sida». Venninnene Marie Simonsen og Elisabeth Skarsbø Moen hadde skrevet nesten helt like kommentarer der menns umodenhet, spesielt på høyresiden, ble stilt spørsmål ved, og begge slang inn noe om likelønn på slutten.

Hege Ulstein og Arne Strand i Dagsavisen hadde skrevet kommentar sammen. Karl Georg Byrkje var ikke folkevalgt, skrev de. Dette skrev Arne Strand hele tiden. Karl Georg Byrkje kunne ikke bli sittende. Erna måtte rydde opp, mente de.

Han vennet seg til lignende krav den neste timen, men utpå kvelden var kruttet vått. Dagbladet.no, ikke shendis.no, hadde ringt rundt til kulturlivet. Når kulturlivet ble spurt, var det ikke lenge før saken var lagt død. Kulturlivet var medienes siste krampetrekning.

Plutselig så han ansiktet til Geir Mork mot seg fra skjermen.

«Postkortet var totalt uakseptabelt. Nå som vi vet at han også er mot nesten halvparten av sin egen jegjering, vet nok kulturministejen hva hun må gjøre. Og hvor er hennes dømmekjaft? Gjorde hun ikke hjemmeleksene sine da denne Byrkje ble ansatt? Vi må diskutere Marie Bechs dømmekraft og handlinger. Hva visste hun?» sa Geir Mork, som ble kalt «kulturtopp».

Da eksploderte Karl Georg Byrkje.

Han slo på iPhonen. Beskjedene smalt inn. Førtisju ubesvarte anrop, en drøss med beskjeder og meldinger. Han overså dem, men fisket fram ledningen og synkroniserte telefonen med sin egen Mac.

Han dro opptaket ut fra appen, la det på skrivebordet og lyttet gjennom det hele, noterte de juicy uttalelsene og tidspunktene for dem. For det meste var det stille, men stemmeopptakene var svært gode siden telefonen hadde ligget i skjortelomma. Han hørte seg selv, han hørte Geir, han hørte Kristenn.

Karl Georg Byrkje onanerte fortvilet i dusjen, spiste to knekkebrød, plukket med seg adgangskortet og gikk en stor omvei mot departementet.

14. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen. 

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer