PÅ GLATTISEN:  Fra den flott tegnede «Finbeck & Fia».
PÅ GLATTISEN: Fra den flott tegnede «Finbeck & Fia».Vis mer

Hva er det som feiler oss?

I løpet av desember kjøper nordmenn julehefter for over 50 millioner kroner.

KOMMENTAR: At jula framkaller en form for kollektiv galskap, er noe alle vet. Fenomenet julehefte er uten tvil et utslag av den feberen som rammer de fleste når vi bikker fra november til desember. Snakker vi om en form for massesuggesjon?

Vi bor fem millioner mennesker i dette landet. Hvert år kjøper vi julehefter for over 50 millioner kroner. Antall hefter har vært økende. I år skal det finnes nærmere 70 hefter av forskjellige slag i omløp. Godt over en million av disse blir revet ut av salgsstativene. Hva er det som skjer?

Er vi et spesielt tegneserieelskende folk? Tja, opplaget på Donald Duck & Co. synker. Selv om Pondus går så det griner, sliter andre hefter i motvind. Å utgi såkalte grafiske romaner med høy kvalitet er en risikosport. Men til jul blir vi forvandlet til et folk av antatte tegneserieelskere, selv om det som tilbys ofte er langt under pari.

For å ta årets tegneserieflom. Den fordeler seg på oversatte og norske serier, nytt og gammelt, serier for voksne og serier for barn, dessuten enkelte hefter som er lagd etter mønster av de mest tradisjonsrike juleheftene, fylt av illustrerte fortellinger i prosaform, med titler som «God gammeldags norsk jul», «Legender og tradisjoner» og «H.C. Andersens jul». Avdelingen for romantikere. For barna kommer «Nissens jul» og «Nissens julekryss», med historier og puslerier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ellers er ikke stor tegnekunst det som preger barneserier som «Elias», «Gråtass», «Pelle politibil» eller «Eventyrprinsessen». Anne-Cath. Vestly-seriene «Knerten» og «Mormor og de åtte ungene» er så slappe og stive i streken at det grenser til det skandaløse. Nytt av året er en strømlinjeformet serie basert på tv-serien «Dora utforskeren», som tar sikte på å lære ungene engelsk. «Reisen til julestjernen» er lagt opp som en fotoroman, mens «Julekongen» er en blek skygge av tv-serien. «Flåklypa» lider sterkt under savnet av opphavsmannen Kjell Aukrust.

«91 Stomperud» feirer 75 år i år, men tegningene ramler igjennom i forhold til cover-kavalkaden som er avbildet på side to. På den norske tradisjonsfronten fins ellers opptrykk av «Ingeniør Knut Berg», nye og gamle «Smørbukk»- og «Vangsgutane»-serier, «Jens von Bustenskjold» pluss eventyrkavalkaden «Tuss og troll». For samtlige gjelder at fortidas nostalgieffekt tross alt overgår forsøkene på oppdatering. Ellers noterer vi oss at «Knut Gribb» er på banen for andre år på rad. Juleheftet er faktisk det eneste stedet hvor den gamle hedersmannen fortsatt er i aksjon.

GOD LITTERATUR: Fra «Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften».
GOD LITTERATUR: Fra «Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften». Vis mer

Over til den virkelige nostalgi-avdelingen. Kanskje er det nordmenns evige lengsel til et sørligere land som får oss til å sluke «Knoll og Tott» og «Kapteinens barn» i år etter år. Eller muligens er det fokus på kjernefamiliens situasjon i jula som trekker oss til serier som «Blondie», «Finbeck og Fia», «Snøfte Smith», «Skipper?n», «Hårek» og det nyere tilskuddet «Zits». Flere av disse heftene trykker dessuten årgangsserier fra den tida da tegnerne faktisk la litt arbeid i utformingen. Humoren derimot kan føles utdatert.

En viss kvalitet kjennetegner også «Viggo», Stomperuds kollega «Billy», «Asterix», «Pusur» og «Lucky Luke», mens «Tom & Jerry» er morsomst på film. En liten juvel på det utenlandske markedet er ellers den illustrerte prosaversjonen av Tage Danielsson & Per Åhlins TV-klassiker «Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften», oversatt av Jan Erik Vold.

Hele sju hefter stammer fra Disney-konsernet. Her fins godbiter som «Carl Barks? jul» og «Mikke Mus & Langbein», med noen ruvende klassikere fra gullalderen. «Norske serier» er en artig kuriositet. Her er Donald tegnet og fortalt av Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midtun. «God gammel årgang» inneholder de sedvanlige enkeltstripene. «Onkel Skrue» og «Walt Disney?s julehefte» er mer uinteressante, på grensa til såkalt vulgærdonaldisme, og «Donald Duck & Co.» inneholder serier som aldri før er blitt utgitt i Norge. Man forstår hvorfor når man leser bladet.

Kanskje er det de nyere, norske seriene som tross alt er mest interessante, med tanke på at Norge faktisk er inne i en boom. Årets tilskudd er «Lunch - Julebords of Norway» av Børge Lund. «Eon» og «Kollektivet» tar som alltid jula på blodig alvor, mens travere som «Pondus», «Nemi», «Rutetid» og «M» går litt for halv maskin. Hvor er ambisjonen om å lage et julehefte som virkelig tenner en stjerne i toppen av markedet? Et mesterverk?

Det kommer neppe til å bli skapt så lenge norske juleheftelesere strør penger rundt seg som fulle sjøfolk. Hvorfor gjør de det? Er de rammet av nostalgi? Tror de at de kan kjøpe fritid fra ungene sine med disse heftene? Det fins garantert ikke noe land på kloden med liknende tradisjoner.

Men vi lever selvsagt i verdens rikeste land. Et julehefte fra eller til spiller ingen rolle. Snart blir det kanskje mote å bruke julehefter til å fyre opp sigarene på julaften. Så rike er vi. For forlagene er saken grei. Vi snakker strengt tatt om å trykke penger. Det kommer de helt sikkert til å fortsette med.

PÅ JULEBESØK: Hårek-striper fra et høydepunkt i karrieren.
PÅ JULEBESØK: Hårek-striper fra et høydepunkt i karrieren. Vis mer