For over ti år siden kjøpte jeg en leilighet på Torshov i Oslo. Etter en knallhard budrunde hadde jeg sikret meg en ettroms leilighet, som lå i femte etasje i en bygård uten heis. At leiligheten var bitte liten, svindyr og trengte oppussing brydde jeg meg ikke nevneverdig om. Jeg var i ekstase over mitt nye krypinn. Ikke minst fordi mitt nye hjem lå kun en spasertur fra et yrende restaurant- og uteliv på Grünerløkka. Nå kunne jeg virkelig nyte livet som ung i hovedstaden.

For å sikre meg drømmeleiligheten hadde jeg strukket den økonomiske strikken ganske langt. Men dette bekymret meg ikke. Jeg ofret det faktisk ikke en tanke. Ikke før utlånsrenten begynte å stige, og mine månedlige utgifter økte i takt med renteoppgangen.

På grunn av min stramme økonomi hadde selv små oppjusteringer i renten stor innvirkning på privatøkonomien, og livskvaliteten, min. Matbudsjettet krympet betraktelig. Jeg måtte kutte ut all form for shopping. Å reise bort var uaktuelt. Og jeg kunne ikke lenger nyte et sosialt liv med mine venner ute på byen. Det var for så vidt ingen dramatikk i dette, og jeg kan le litt av det i dag. Men jeg må innrømme at det ikke var så kult å sitte i den lille leiligheten min, lørdagskveld etter lørdagskveld, og spise havregrøt og se en dårlige filmer på TV.