ØDELEGGENDE FOR DISKUSJONEN: At en statsråd fra Høyre feilaktig konstruerer en dramatisk opposisjon som «tegner skremmebilder» er ødeleggende for diskusjonen om ulikhet, skriver artikkelforfatter. Foto: Tore Meek / NTB Scanpix
ØDELEGGENDE FOR DISKUSJONEN: At en statsråd fra Høyre feilaktig konstruerer en dramatisk opposisjon som «tegner skremmebilder» er ødeleggende for diskusjonen om ulikhet, skriver artikkelforfatter. Foto: Tore Meek / NTB ScanpixVis mer

Ulikhet:

Hva er egentlig Astrups Agenda?

Det er vanskelig å forstå hvorfor representanter for regjeringen arbeider for å så tvil om at ulikhetene i Norge er et voksende problem.

Meninger

Det er også overraskende ettersom regjeringens pågående arbeid med en egen Stortingsmelding om ulikhet vitnet om en erkjennelse av utfordringene ved den økende ulikheten. Håpet var derfor at meldingen faktisk ville innebære noen nye og kraftige satsinger som virkelig kan bidra til å redusere ulikhet og fattigdom.

At Astrup nå sår tvil om diagnosen på ny, er skuffende. Det kan gjøre det enda vanskeligere å foreskrive rett medisin.

I ett innlegg skrev utviklingsminister Nikolai Astrup (H) at forskjellene har vært mindre de siste åra sammenliknet med 10–15 år siden. Ved å bruke det mest brukte målet for økonomisk ulikhet, Gini-koeffisienten, sammenliknet jeg ulikheten sist tilgjengelig år (2016) med ulikheten både for 15 og 10 år siden. Begge regnestykkene viser at ulikheten har økt. Jeg brukte disse åra fordi Astrup selv brukte dem i sitt første innlegg.

I sitt svar har Astrup vært kreativ. Han har lagt sammen åra 2002–2006 og så sammenliknet snittet mot 2016. Da får han altså at ulikheten var større i perioden 2002–2006 enn i 2016. Akkurat hvorfor han velger disse åra skriver han ingenting om. Ei heller hvorfor han velger å sammenlikne et år (2016) mot et snitt av år (2002-2006). Hadde han tatt med også år 2001, ville han fått et langt lavere snitt.

Også når det gjelder formuesstatistikken er Astrup overraskende uryddig. Først argumenterer han for at SSBs ferske analyse over formuesulikhet, ført i pennen av Norges fremste ulikhetsforsker, er mindre sikker enn offisiell statistikk – uten å begrunne hvorfor.

Det man imidlertid kan merke seg er at tallene Astrup ønsker å bruke, viser en lavere formuesulikhet enn den som kommer til syne i SSBs ferske analyse. Til slutt vedgår imidlertid Astrup at formuesulikheten øker, altså motsatt av hva han skrev i sitt første innlegg.

I sitt første innlegg hevdet Astrup at fattigdommen i Norge er redusert, basert på spørreundersøkelser – altså subjektive oppfatninger. Ved å vise til at slike undersøkelser har noen metodiske utfordringer «underslår» jeg ifølge Astrup folks egne opplevelse. Det gjør jeg selvsagt ikke.

Det jeg påpekte er at vi bør basere oss på et bredere utvalg kunnskap, spesielt når man er veldig bastant. Ser vi på hvor stor andel som lever for mindre enn 60 prosent av medianinntekt, ser vi at fattigdommen øker. Selv om Astrup er kritisk til dette målet, er det altså denne metoden som brukes til å vurdere fattigdom i vestlige land.

Det kalles relativ fattigdom, og sier noe om muligheten til å delta i samfunnet etter gjeldende normer, for eksempel når det gjelder deltakelse i fritidsaktiviteter, bursdager eller ferieturer. Vi kan ikke plutselig bytte ut målet fordi ikke resultatet ikke passer oss.

Statistikk er alltid beheftet med usikkerhet. Spesielt utfordrende er det å analysere 2000-tallet, som preges av mange «forstyrrelser». Skattereformer er eksempler på det. Det er imidlertid ikke grunn til å tro at ulikheten er lavere enn det vi kan se i offisiell statistikk. Tvert imot viser studier det motsatte. Tilpasninger til reformer kan «blåse opp» statistikken i enkeltår, men undervurdere den i påfølgende år.

Astrup beskylder meg uten nærmere begrunnelse for å «blande snørr og barter». Heldigvis har ikke høstforkjølelsen tatt meg enda. Jeg skal forklare fenomenet enda grundigere enn første gang:

Før skattereformen i 2005 tok en del av landets rikeste ut store skattefrie aksjeutbytter, som de videre skjøt inn som ny aksjekapital i selskapene sine. For noen overstiger denne «skattefrie reserven», slik NHH-professor Terje Rein Hansen har pekt på, en milliard kroner. De kan i all overskuelig framtid ta ut nok skattefrie midler til å dekke bo- og levekostnader.

Noe liknende så vi rundt økningen i utbytteskatt i 2016. Utbytter tatt ut før dette ble beskattet som inntekt med en lavere sats enn etter endringen. Utbyttene tatt ut i 2015 kunne skytes inn som egenkapital og lån til eierens selskap, og kan i dag tas ut skattefritt.

Inntil vi vet resultatene av et omfattende forskningsarbeid fra SSB kan vi derfor ikke stole blindt på noen av tallene etter tusenårsskiftet. Dette var jeg svært tydelig på i mitt første svar til Astrup. Når vi analyserer ulikhet, er det den langsiktige utviklingen vi bør legge til grunn. Den er både tydelig og bekymringsfull. Vi ser akkurat det samme bildet her hjemme som i resten av OECD-landene: En betydelig økning i ulikhet (I Norge over 20 prosent) siden midten av 1980-tallet, etter en lang periode med lavere inntektsulikhet i etterkrigstida.

Astrup skriver at hans poeng med innleggene i Dagbladet er å vise at det «ikke er grunnlag for å si at forskjellene i Norge eksploderer». Jeg har aldri sett noen uttale at forskjellene i Norge eksploderer. Har Astrup virkelig det? Det er også uriktig at Agendas tidligere leder har sagt at «vi er i ferd med å få» franske tilstander.

Hun har pekt på en forskningsrapport som skisserer framtidas samfunn dersom ulikhetsutviklingen i Norden fortsetter. Norge er blant verdens likeste land. Men forskjellene øker også her, altså på tross av et samfunn som historisk har vært flinke til å omfordele. Det viser at ny politikk trengs.

Utviklingsministeren mener venstresiden har en «betydelig interesse av å overdrive ulikhetsveksten». Slik jeg oppfatter det er venstresiden opptatt av å vise fram det tallene faktisk viser: en økende ulikhet. Interessen for det skyldes et ønske å redusere disse forskjellene, og sørge for at de som bor i Norge faktisk har så like muligheter som mulig. Det har regjeringen selv sagt seg enige i.

Astrup kommer med en ny påstand i sitt siste innlegg, nemlig at vi i Norge «har et av de mest progressive og omfordelende skattesystemene i verden». Jeg vet ikke hva påstanden baseres på. Ser på man OECD sammenlikning av den omfordelende effekten av skattesystemer og overføringer kommer Norge imidlertid ikke på topp.

Nettopp fordi ulikhetsstatistikken på 2000-tallet forstyrres av flere forhold, bør man være forsiktig med å tilskrive spesifikke regjeringer ansvaret for økning i ulikhet i tidsbegrensede perioder de siste åra. At regjeringens skattekutt har gjort de rike rikere er imidlertid helt klart, noe Finansdepartementets regnestykker viser tydelig. Denne regjeringen har altså gjort skattesystemet vårt mer usosialt. Det bidrar til å øke forskjellene.

Samtidig gjør regjeringen gjør altfor lite for å løfte de på bunnen. Astrup mener regjeringen har fulgt råd fra offentlige utredninger. Vel, et av Barnefamilieutvalgets viktigste råd var gratis barnehage. Prislappen? 11,6 milliarder. Andre, som Høyres nestor Kåre Willoch og også Høyres ønskede samarbeidspartner KrF, foreslår økt barnetrygd. En dobling koster 14 milliarder kroner. Da blir regjeringens 181 millioner kroner til fattigdom puslete.

At en statsråd fra Høyre feilaktig konstruerer en dramatisk opposisjon som «tegner skremmebilder» er ødeleggende for diskusjonen om ulikhet. Det kan også få konsekvenser for hvilke resultater vi oppnår.