Hva er egentlig en god barnebok? Det spørsmålet skaper jevnlig debatt, og de siste ukene har frontene vært ekstra steile.

Først etter en kronikk på nettavisa Periskop.no, der Kjetil Røed angrep mottakelsen av Haddy Njie og Lisa Aisatos bildebok «Snart sover du». Røed, som vanligvis anmelder kunst for voksne, kunne ikke forstå hvordan anmelderne kunne lovprise «søtladen kitsch». «Er det slik at det rett og slett er vanskelig å slakte barnelitteratur?» spurte han retorisk.

En som ikke har problemer med å slakte barnelitteratur, er min tidligere kollega, nå Bergens Tidende-anmelder Silje Stavrum Norevik. I en aviskommentar langer hun ut mot forfattere som – etter hennes mening - skriver barnebøker «med harelabb» for å tjene penger innimellom de viktigere bøkene for voksne.

Særlig Tore Renberg fikk gjennomgå, for bildebokserien han har laget sammen med Øyvind Torseter.

Men Norevik gjør samme slurvefeil som hun anklager forfatterne for: Hun tar ikke barnebøkene på samme alvor som voksenlitteraturen. Hun sauser inn et anekdotisk bevis - at hennes unger ikke likte boka til Renberg. Men barn er like forskjellige som voksne. Ingen bok passer for alle, og mine unger elsker Ine og Hasse-bøkene, uten at det er noe bedre argument.