«Hva er en drittsekk, kulturminister Horn?»

Ellen Horn vurderer «Robinson» og «Baren» som «drittsekk-TV», mens «Hotel Cæsar» neppe er det. Man får anta at Dagsrevyen fortsatt kan sendes før klokka ni, selv om Milosevic med flere er og blir drittsekker.

Men Ellen Horn og andre statsråder: hva er nå egentlig en drittsekk?

Det formelle svaret skal være at drittsekk-TV er fjernsyn som i alvorlig grad kan skade mindreårige seere. Så heter det i det EØS-direktivet Horn forholder seg til, selv om hun ikke nødvendigvis trykker det til sitt bryst.

Hvorvidt og på hvilken måte fjernsynsprogrammer påvirker barn er et mye omstridt forskningsområde. Å skille ut hvilke programmer som i alvorlig grad kan skade barn blir en stor faglig utfordring.

Statens medieforvaltning er utvalgt til å være drittsekkutvalg. De skal avgjøre spørsmålet fra sak til sak, så slipper vi i hvert fall at det vurderes fra uke til uke i Stortingets spørretime. Vi får håpe den stakkars medieforvaltningen i hvert fall legger møtene til etter klokka 21.

For, kulturminister Horn, hva er nå en drittsekk? Peer Gynt var det, og det var nok også Hedda Gabler. Og at dette også er stor kunst gjør dem vel heller mer enn mindre farlige? Det finnes også dem som hevder at Pompel og Pilt har gjort alvorlig skade på en generasjon barn. Skal drittsekkutvalget sende dem til kvelds, uten mat, fru kulturminister?

Vurderer vi drittsekkene litt mer systematisk finner vi følgende kjennetegn: Ekte drittsekker snakker norsk. Ingen synes plaget av utenlandske drittsekkprogrammer. Det er når drittsekkene snakker trønder eller totning de da blir til alvorlig skade for barn.

Eller skal vi forstå det slik at en drittsekk-TV oppstår når en voksen spiller en rolle mens han gir seg ut for å være seg selv, som i «virkelighets-TV»? Drittsekker i fiksjoner som «Hotel Cæsar» er ikke så farlig for barn. Det lover dårlig for den kunstarten kulturministeren kanskje kjenner best: drama. Kanskje har ikke lenger dramaet drittsekkskapende kraft?

Karita Bekkemellem Orheim gjorde Valebrokk en stor tjeneste da hun ytret ønske om å få flyttet «Cæsar», og slik flyttet diskusjonen fra den kommersielle til den politiske arena. Fra det øyeblikk dreiet debatten seg om redaksjonell frihet. Den er det lettere å slåss for enn retten til flest mulig annonsekroner. En ting er når meninger brytes om hva som er bra og hva som er dårlig - noe annet og farligere er når departementene tar på seg oppgaven med å avgjøre det.

Og nå kan kulturministeren ha gitt de kommersielle kanalene nok en gavepakke. Dersom departementet nå påtar seg vismannsoppgaven å skille drittsekkene fra fårene, gir de jo samtidig for eksempel «Hotel Cæsar» grønt kort: De får det svart på hvitt at de ikke kan være til alvorlig skade for barn. Og det fortjener de da ikke.

andreas.wiese@dagbladet.no