Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva er en far?

BEGREPET «FAR» har stått sentralt i en rekke debatter i det siste. Diskusjonen om fødselspermisjonen raser og for kort tid siden lurte alle på hvem som var Kong Olav sin egentlige far. Parallelt med alt dette går det en stille farskapsrevolusjon gjennom landet: Fra 1. januar 2005 kan sæddonorer ikke lenger være anonyme. I disse og liknende debatter anvendes begrepet far med en selvfølgelighet som om alle vet hva det betyr. Samtidig framsettes der en del underlige påstander som viser at begrepet langt fra er entydig. Det beste eksempelet var da herrene Langslet og Benkow forkynte at Kong Olavs genetiske opphav var irrelevant. Fordi Kong Haakon på alle mulige vis hadde opptråd som Kong Olav sin far så var saken grei. All den stund monarkiet hviler på forestillinger om blodslinjer og det «ekte» kongsemne, så er jo dette en underlig form for argumentasjonsmessig krabbegang. Sammenholder vi så dette argumentet med den nye loven om sæddonorer, som hevder at alle barn har rett til å «vite hvem de er», blir paradokset åpenbart.

Det synes å være på tide med en begrepsavklaring. Mye av forviringen skyldes at begrepet far henter sin betydning fra flere ulike kilder. I følge kognitive teorier anvender vi mennesker tankemessige modeller som redskaper for å definere, forstå og ordne vår tilværelse. Et eksempel på en tankmodell er et kart som en modell av et terreng. Alle begreper får sin mening fra slike kart, men begrepet far er en såkalt «klasemodell» og henter sin mening fra fire ulike «kart». Disse fire modellene er: i) den genetisk modellen, ii) den genealogiske modellen, iii) den ekteskapelige modellen og iv) omsorgsmodellen.

I FØLGE DEN første modellen er far den mannen som produserte sædcellen som befruktet egget. Dette tilsvarer den «biologiske» modellen av farskap, men modellen har også noen kulturelle betydninger som jeg vil komme tilbake til. Modellen om den genealogiske far bygger på våre forestillinger om slektskap og i denne modellen er far den aller første mann i en slektslinje. Den tredje betydningen av far er den mannen som er gift med barnets mor når barnet fødes. Dette er den gamle «Pater est» regelen som var juridisk gyldig i Norge inntil for få år siden. Sist, men ikke minst: En far plikter å yte faderlig omsorg for sitt barn og den mannen som faktisk yter slik omsorg er også barnets far. Det kritiske elementet i den siste modellen er selvsagt definisjonen av «faderlig omsorg», og dette poenget skal jeg også returnere til.

For kort tid siden hang denne klasen tett sammen. Slektskap spilte da fremdeles en betydelig rolle for identitet, karriere, tilgang til eiendom og posisjon. Blodsbåndet var av enorm betydning og skapte en fars kjærlighet til sitt barn samtidig med at det definerte den ekte og egentlige slekskapstilhørigheten. Forut for blodprøver og gentester var der imidlertid stor grad av usikkerhet i dette bildet. Barnets mor var det aldri noen tvil om, men hvem sin sæd som faktisk befruktet egget kunne ikke avgjøres med sikkerhet. Den ekteskapelige modellen var et forsøk på å fylle dette hullet, og i tillegg gjorde mennene sitt ytterste for å kontrollere kvinnenes seksualitet. I dette mannsdominerte samfunnet var foreldrenes omsorgsoppgaver selvsagt også kjønnsspesifikke.

DENNE KLASEN av farsmodeller er i ferd med å falle fra hverandre. Slektskapstilhørighet og genealogier har mistet det meste av sin materielle og symbolske betydning og ekteskapet har mistet sin kraft som forpliktende institusjon. Menn har mistet kontrollen over kvinnenes seksualitet og trenger den heller ikke lengre. I ytterste tvilstilfeller kan farsskapet avgjøres ved gentesting, men må en mann ty til et slikt middel har han allerede tapt saken. Det formelle forholdet mellom mann og hustru gir ikke lengre innhold til begrepet far og samtidig er det reelle forholdet mellom dem blitt desto viktigere fordi det er avgjørende for i hvilke grad en mann kan være far gjennom å oppføre seg som en far. Den genetiske modellen står imidlertid fremdeles sterkt blant annet fordi den oppfattes som et biologisk faktum. Den nye donor loven avslører imidlertid at modellen inneholder noen problematiske kulturelle forestillinger. I vår kultur er naturen en garantist for autensitet. I dette bildet er genene våre en slags oppskrift på hvem vi «egentlig er». Men i disse forestillingene ligger også modellens svakhet. Forestillingen om gener er nesten den samme som den gamle forestillingen om blod, men ikke helt. I det slektskapsbaserte samfunnet definerte blodsfellesskapet en persons identitet for hele livet, og i denne identiteten lå garantien for varig kjærlighet og forpliktelse. Det gjør ikke gener. Mens blod er en substans er gener et potensiale. Blodet er evig, mens det genetiske potensialet må realiseres gjennom den gode og riktige omsorg.

DA LANGSLET og Benkow argumenterte for at Kong Haakon var Olavs far fordi han i et og alt hadde oppført seg som Olavs far, så var det omsorgsmodellen de bygget på. Det viktige i denne sammenhengen er at selv i konservative kretser er det nå blitt legitimt å hevde at det først og fremst er fars oppførsel som definerer ham som far. Oppfatningene om hva som er korrekt faderlig oppførsel har imidlertid endret seg radikalt i løpet av de siste førti årene. Tidligere var den rådende ideologi at fedre og mødre hadde vesensforskjellige plikter, mens i dag er den dominerende ideologi at både mor og far kan og skal utføre alle de samme foreldreoppgavene. Denne nye ideologien hviler først og fremst på idealet om likestilling, men støttes også av store mengder nyere forskning. Bortsett fra det innlysende faktum at fedre ikke kan amme så tyder alt på at menn kan bli like gode omsorgsgivere som kvinner. Etter hvert eksisterer det også mye forskning som antyder at det er best for barna at fedrene blir tidlig involvert i den daglige omsorgen slik at de blir trygge på seg selv som omsorgsgivere og lærer å gjøre det på sine egne (og ikke mødrenes) premisser.

I DAG ER EN MANN far fordi han elsker sine barn og oppfører seg deretter. Denne kjærligheten og oppførselen er ikke gitt av ekteskaplig status, blod eller gener. Den vokser fram gjennom samvær og omsorg som gis og mottas, og det meste av innholdet i relasjonene mellom ham og hans barn skapes på dette vis. Vårt samfunn er imidlertid fremdeles organisert slik at det er lettest å velge praktiske løsninger som gjør det vanskelig for menn å oppføre seg som gode fedre. Konsekvensen er at fedre forblir førsterangs arbeidstagere og annenrangs foreldre, mens mødre forblir førsterangs foreldre og annenrangs arbeidstagere. Når politiske ordninger som kontantstøtten og fødselpengene bidrar til å opprettholde dette mønsteret kan man undre seg på om det er det politikerne ønsker? I så fall ville det vært greit hvis de var ærlige og sa tydelig fra. Hvis de derimot ønsker et samfunn der menn og kvinner er likerangs foreldre så bør de også innse at disse ordningene må revideres.