Hva er en intellektuell?

DET HERSKER ingen enighet om hvem som er de intellektuelle, hva de gjør eller hva man skal med dem. La oss se litt på begrepshistorien. Det franske ordet «intellectuel» kom i bruk som substantiv under Dreyfus-affæren i 1890-åra, og spredte seg deretter til andre europeiske språk. En intellektuell er i Jean Paul Sartres berømte definisjon «en som bryr seg om det som ikke angår angår ham». Dette er hva Émile Zola, André Gide og Marcel Proust gjør når de i 1898 blander seg inn i det politiske livet og anklager sitt lands militærvesen og rettsapparat for komplott og justismord. I studier av «den intellektuelles fødsel» argumenterer historikeren Christophe Charle og sosiologen Pierre Bourdieu for at intervensjonen til Zola og de andre avantgardeforfatterne har nær sammenheng med at kunsten og da særlig litteraturen hadde vunnet en ny og mer radikal form for kunstnerisk autonomi i 1800-tallets Paris. Kunstnerne hadde vunnet retten til selv å bestemme hva som var god og dårlig kunst, relativt uavhengig av politiske og kommersielle imperativer. I storbyens bohemmiljøer hadde det utvikla seg veritable motsamfunn av kunstnere fra mange land og verdensdeler som utfordra storsamfunnets verdsettingsmønstre og moralnormer. I motsetning til 1700-tallets opplysningsfilosofer var de intellektuelle outsidere i forhold til det nasjonale politiske spillet. Derfor ble de i stand til å gjøre noe som var «politisk umulig» også i et fritt og demokratisk samfunn som datidas franske, nemlig å stille spørsmålstegn ved rettsvesenets rettskaffenhet og hensynet til «armeens ære».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DE INTELEKTUELLE er altså ikke «frittsvevende», som Karl Mannheim trudde, men festa i frie kunst- og kunnskapsproduserende felter som med si globale orientering krysser de nasjonale maktfeltene. De er kosmopolitter, overnasjonale aktører som definerer seg en kritisk rolle i forhold til sitt lands institusjoner, rettsvesen, skole, kirke og pengemakt. Intellektuelle utfordrer nasjonal identitet, men paradoksalt nok fins det også nasjonale diskurser om de intellektuelle. Den norske intellektuelle selvforståelsen har en urscene. Det er Henrik Ibsen som i harme over nasjonalromantikkens tomhet og hykleri og den norske offentlighetens selvsentrerte og selvgode provinsialisme former mesterverkene Brand og Peer Gynt. Ibsen lever ikke bare videre som forfatter. Han er også Norges paradigmatiske intellektuell. Når Johan Galtung samfunnsforsker og intellektuell uten utpregede litterære interesser skriver selvbiografien sin, finner han med stor selvfølgelighet sin modell i Ibsens levnetsløp. Sikkert er det at Norge ville vært uutholdelig hvis ikke Ibsen hadde lært norskheten å se seg selv utenfra og med ironi.

MEN IBSEN PÅ ISCHIA er bare urscenen i en skapelsesmytologi, forma av mellomkrigstidas kulturradikalere. Mytologien er sammenfatta av Sigurd Hoel i artikkelen om «de tre kulturradikale bølgetoppene». Man ser lett at Hoel her driver mytologisering, snarere enn historieskrivning. Først nevner han et fransk og europeisk fenomen: Voltaire og opplysningsfilosofien. Så følger et nordisk fenomen: Brandes-brødrene og gjennombruddsforfatterne. Til slutt peker han på noe som særlig er et norsk fenomen, nemlig mellomkrigstidas kulturradikalisme. Til sammen skal dette utgjøre «de tre kulturradikale bølgetoppene». Det er vel bare fra Hoels eget ståsted at Voltaire, Brandes og Hoel representerer ei utviklingslinje? Men mytologien virker ennå i dag. Den intellektuelle selvforståelsen sier at de norske intellektuelle par excellence er mellomkrigstidas kulturradikale trekløver: Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog.

I LIKHET MED den parisiske avantgarden som inspirerte dem gjorde de norske kulturradikalerne oppgjør mot borgerlige moralverdier. Men til forskjell fra de franske intellektuelle var de kunstnerisk sett snarere tradisjonalister enn avantgardister. I politisk-moralsk syn var de naturalister. For trekløveret var motstanderens posisjon et kulturelt betinga avvik fra kulturradikalismens ideal om det naturlige mennesket, frigjort fra historiens villfarelser. Trekløveret savna det selvkritiske og selvrefleksive forholdet som kjennetegner avantgardismen. De talte ikke fra noe sted. Naturen talte gjennom dem. Mer betydelige intellektuelle som Marcel Duchamp og Michel Foucault så derimot ikke på egen tanke som et naturprodukt, men som produkt av kunstens og vitenskapens institusjoner. De drev en dyptpløyende (selv)-kritikk av disse institusjonene, Duchamp av kunsten, Foucault av vitenskapen. Sartres definisjon må ses på bakgrunn av at de intellektuelle i fransk sammenheng tenkes som en avantgardenes motmakt. Den intellektuelle overskridelsen av institusjonen skjer med bakgrunn i en avantgardistisk kritikk av denne. Også kosmopolitismen henger nøye sammen med det kritisk-refleksive. Som kosmopolitt står den intellektuelle i et (selv)kritisk forhold til de hjemlige institusjonene som har forma hans tenkning og praksis.

HELE BEGRUNNELSEN for den intellektuelle ligger i det moderne samfunnets ekstreme spesialisering. Man trenger et begrep som betegner folk som viser en særegen kompetanse i å krysse mellom sosialsfærene og landegrensene og oversette mellom dem. Problemet er at spesialiseringa er gått så langt at den borgerlige intellektuelle frilanseren utenfor og over institusjonene er ei rolle som vanskelig lar seg forsvare. Et særlig viktig trekk ved spesialiseringa er at massemediene har vunnet en helt ny grad av frihet til å konstruere «felles virkelighet» ut fra sine systeminterne forståelser av hva som er «informasjon» og hva som ikke er det. Uten et feste for eksempel i vitenskapen, kunstinstitusjonen eller rettsvesenet vil den intellektuelle fort bare bli nok en synser som bekrefter medieskapte forståelser mens han tilsynelatende refser samfunnet. Jeg trur også at universitetsfolk nå bør tone ned idealet om «den borgelige offentligheten». Dagens samfunn er for omskiftelig til å ha noe intellektuelt sentrum. Det fins ikke én, men mange offentligheter. Den mest effektive formen for kritikk er ofte den selvrefleksive som når Staff kritiserer rettsvesenet eller «Team Antonsen» fjernsynet. (Men hvilken journalist eller redaktør tør for alvor å utvide avsløringsoppdraget til å gjelde nyhetsmediene?)

DEN NORSKE INTELLEKTUELLE tradisjonen står ved et veiskille. Vi trenger ingen revitalisering av kulturradikalismen eller de nasjonale grunnverdiene. Begrepet om den intellektuelle tenkes mest fruktbart i lys av avantgardismen, en tradisjon med relevans langt utenfor kunstinstitusjonen. Friheten til den frie intellektuelle består ikke i at han vandrer fritt og ubesværet mellom kunst, journalistikk og politikk. En intellektuell er ikke en person som mener noe om alt - og slettes ikke om det han ikke har greie på - men som dekonstruerer sin institusjon og overskrider sitt fagfelt. Vi må kanskje «nøye oss» med å være ibsenske intellektuelle, det vil si utvikle spesifikk kompetanse og arbeide kritisk i forhold til den. Ibsen var ingen borgerlig intellektuell. Han bevegde seg ikke fritt mellom alle sfærer som en Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen hadde en sosial bakgrunn som gjorde det nødvendig for ham å spesialisere seg. Han var en teaterhåndverker som ble ved sin lest, og som gjennom nådeløs dikterisk selvanatomi åpna et nytt og ukjent terreng for kreativitet og samfunnskritikk.