Hva er en roman?

Et møte med Erling Kittelsens nye roman er et møte med ens egne forutinntattheter angående hva en roman er eller skal være. Det er også et møte med egne evner som leser.

Erling Kittelsen har lenge vært en særing i den norske samtidslitteraturen, og jo mer vant vi blir med den markedsorienterte tendensen som dyrkes som kunstideal på 1990-tallet, desto særere vil en skikkelse som Erling Kittelsen forekomme oss, desto mer uleselig eller ubegripelig vil en litteratur som hans forekomme oss. Skyldes dette 1990-tallet eller Erling Kittelsen?

Angst

Jeg vet ikke, men dette er et vesentlig spørsmål det er grunn til å stille seg selv hver dag, og Kittelsen hører med blant de få forfatterne i Norge som er egnet til å ta støyten, og som vi andre kan lene oss til når det trengs. En roman som «Otrap» er en beredskapsroman som er med på å anskueliggjøre hva litteratur også kan være, jeg hadde nær sagt, hva litteratur egentlig er: En måte å tenke og meddele seg på.

«Mening skal holdes borte fra offentligheten, folk skal beskyttes mot det de ikke forstår. Allerede midtveis i reisa har jeg gitt tapt, samme angst et sted i kroppen, skal jeg ikke peke på såret, skal jeg ikke lukke opp for det, skal jeg ikke ripe i det. Det som ikke tåler kultur, løfter fram kultur, hvor mye er underholdning, kultur kan også underholde som nøden i pappkassa, kunst jeg kan tro er gjemt åpent for alle, bare ved å nå grupper den ikke skal, finnes det mot. Vår tids krise ser vi på skjermen som nyhet eller problem. Når kulturbegrep og -institusjon tilpasser seg i samme takt som resten, må et varsko lyde og vekke opp de spørsmålene som ikke selger, så vi kan bli vant med dem, bryte tabuet og gi dem tilbake til fellesskapet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Papir

Dette er ikke hele sannheten om «Otrap». Det kan også lyde slik: «Opptøyer når hele sulamitten løper løpsk - gammel dame danser, vil gli gnistrende og spraglete, hvem er hun? bare en gammel hore, hun er så lei alt fjaset, nå danser hun klientene av seg, kniplingsunderskjørt, plastikkblomster i håret, en fugl, en edderkopp og en rose. Sangen høres, ja, i sangen renner de forsiktige over, de kunne velte bordet med blomst, kopper og medbrakt saft, skli med duken ned på stolen, bibler ned på golvet, satt og sang, et herlig møde. Hun ble av og til irritert på dem: Mennesket kommer for å ta livet med seg i død, hvorfor da foregripe død, ikke våge leve? Likevel så hun ikke ned på misjonærstillingen: balanse mellom nattpunkt og dagpunkt, blindt og seende, utvidet og fiksert, tenk deg ikke ut eller inn, hvorfor skynde seg med å ta det med ro, inne hos, i seg - noen kaller den pupillens hvile, omvendelse, hun spriker, mannen med effeil over. Forresten irriterer hun meg med disse søyler av stillinger, viktigst å gni seg tett, samma hur.» Romanens utgangspunkt er Otrap, en innlandsbygd med en treforedlingsindustri som midtpunktet. Men Otrap er like mye et mentalt landskap. Bokas jeg-person skal skrive en artikkel om produktutvikling og biotopforskning i skogbruket, men forsvinner inn i sin egen utforskning av språket og hva det helst skal avdekke. Romanen er altså resultatet av et mislykket forsøk på å formulere seg (såkalt) rasjonelt. Han minnes bl.a. sine mange reiser, han forsøker å beskrive Otrap og fabrikken som fortsatt produserer papir, mot alle odds, og bygdas skjønnhet, som har hjerte stort nok til alle. Derav bokas undertittel: En kritisk framstilling eller vidunderlige opphold i 46 kjærlighetsstillinger.

Språket får noe hallusinerende ved seg, intenst, fortettet, billedrikt og med høyt tempo og danner en tekst der leseren står nesten uten holdepunkter for en konvensjonell lesing, søking etter sammenhenger, umiddelbar mening, noe som kan gi muligheter for fortløpende forståelse. Kittelsen tvinger leseren til å tenke og lese annerledes, uten å vende leseren ryggen. Han gir rikelig, samtidig som han utfordrer leseren til å våge å kave litt.

Den oppvakte leser som her vil innvende at jeg selv kaver med å gjøre rede for min egen lesning, har helt rett. Kittelsens roman får meg til å kave. Det er noe av dens styrke, den gjør lesningen til en opplevelse av noe som ikke så lett lar seg forklare, og som egentlig kanskje fraber seg en rasjonell forklaring. En slik opplevelse er en verdifull påminnelse om at man fremdeles ikke er død, selv om markedet måtte påstå det motsatte.