Hva er et ekte ekteskap?

Myndighetene har interesse av å bevare en konservativ ekteskapsforståelse for å begrense innvandringen.

Noen uker etter bryllupet i Larvik mottar Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen et brev i posten. Det er fra politiet. Mille-Marie og Stein Erik er innkalt til avhør fordi politiet vil sjekke om ekteskapet er reelt.

Under avhøret må en svett Stein Erik svare på hvilken farge det er på gardinene i deres felles soverom, og om Mille-Marie drakk te eller kaffe til frokost. Mille-Marie må redegjøre detaljert for hvordan hun møtte Stein Erik første gang, og om han brukte sin nye Audi A8 eller den gamle Rollsen til forretningslunsjen i går. Paret blir intervjuet hver for seg, og dersom de ikke svarer overbevisende og likt på disse spørsmålene, kan det hende at politiet ser seg nødt til å foreta en uanmeldt inspeksjon på Fritzøehus.

Fullstendig urealistisk, naturligvis, fordi både Mille-Marie og Stein Erik er norske statsborgere. Men ta bort ett av passene, og du får et scenario som mange norsk-utenlandske par kjenner seg igjen i.

Ekteskapsloven spesifiserer i dag hvem som kan inngå ekteskap i Norge. Begge parter må være over 18 år, de kan ikke være nære slektninger (søskenbarn er det nærmeste som er tillatt), de må ikke være gift fra før og de må ha lovlig opphold i riket. Utover disse kravene kan hvem som helst gifte seg - loven sier ikke noe om hva som skal ligge til grunn for ekteskapet, hva det skal bygge på og hva som er formålet med det.

Dersom den du ønsker å gifte deg med ikke har norsk pass, skjerpes likevel kravene. I Utlendingsforskriften stilles det krav om at den norske parten, med visse unntak, må kunne garantere økonomisk for ektefellen og disponere bolig der begge kan bo. Dette må dokumenteres i forkant. Videre heter det i '23, første ledd: «Det er et vilkår at ektefellene skal bo sammen.» Loven stiller altså flere krav til ekteskap mellom en nordmann og en utlending enn til ekteskap mellom to nordmenn. Kravet om at paret må bo sammen blir kontrollert av politiet gjennom intervjuer og hjemmebesøk, mens ingen bryr seg om et helnorsk ektepar bor sammen eller ikke. Hvordan kan en slik diskriminering være tillatt?

Myndighetene begrunner forskjellsbehandlingen med at mange ekteskap mellom nordmenn og utlendinger er proforma , det vil si at de blir inngått bare med det formål å gi en utlending opphold i Norge. Proformaekteskap er ulovlig innvandring og misbruk av ekteskapsinstitusjonen mener norske myndigheter, og må derfor bekjempes. Hva består dette misbruket eventuelt i?

FRAM TIL

midten av 1800-tallet var ekteskapsidealet i Norge det vi i dag kaller fornuftsekteskap eller arrangerte ekteskap - en praktisk innordning som knytter familier sammen og gir fordeler til begge parter. Dette er fortsatt idealet i mange land. I Norge i dag har vi et annet ekteskapsideal basert på frie valg og romantisk kjærlighet. Dette idealet har sine røtter i kristne moralverdier som vokste fram på slutten av 1700-tallet i Europa, fikk innpass i det norske borgerskapet midt på 1800-tallet og derfra spredde seg til andre lag av folket. Men det at ekteskapet på denne måten først og fremst er en sak mellom brud og brudgom hører til unntakene, både historisk og geografisk. Gjennom proformaekteskap er økonomiske forhold og praktiske hensyn igjen blitt en motivasjon.

En del av forklaringen på at vi kaller dette misbruk, er trolig at ekteskap og kjærlighet er et område der vi i dag er spesielt opptatt av å verne om de «norske» verdiene. Norske idealer om likestilling og romantisk kjærlighet står ofte i sterk kontrast til enkelte gruppers alternative syn. Det kommer til uttrykk i debattene om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, såkalte postordreekteskap, skilsmisse for muslimske kvinner og bigami. Selv om det i tilfellet proformaekteskap ikke er snakk om en tradisjonell måte å gifte seg på innen en bestemt kultur, men heller en moderne tilpasning til regelverket, har proformaekteskap det til felles med de andre eksemplene at det bryter med de norske normene. Majoriteten må derfor ta stilling til hvor grensene skal gå og hvor høy grad av individuell frihet som skal gjelde. Og majoriteten har bestemt at proformaekteskap ikke skal gi grunnlag for opphold.

Men burde ikke partene i et ekteskap selv få lov til å bestemme innholdet i det, til tross for at det bryter med dagens ekteskapsideal? Både med tanke på at to nordmenn som gifter seg fritt kan velge hva de vil legge i ekteskapet, og med tanke på at det å gifte seg av praktiske årsaker har lang tradisjon, er det viktig å spørre.

For de som mener at frie valg og romantisk kjærlighet er moralsk overlegent andre ekteskapsidealer, kan det være verdt å minne om at praktiske vurderinger, som økonomi eller ønske om arvinger, spiller inn også her - selv om det ofte er tabu å snakke om dem. Å lære ekte kjærlighet handler, som sosiologen Marit Haldar skriver, om å lære å slette sporene etter det tillærte slik at kjærligheten fremstår som hundre prosent autentisk. Det ser vi ofte bort fra når vi lovpriser vårt ekteskapsideal og misbilliger andre.

EN ANNEN DEL

av forklaringen på at myndighetene ikke vil gi opphold på grunnlag av proformaekteskap er at det ville innebære en trussel mot deres evne til å regulere innvandringen. Dersom proformaekteskap ga grunnlag for opphold, ville sannsynligvis innvandringen til Norge øke ganske mye. Dette ville igjen kunne føre til økte utgifter for staten og ifølge dommedagsprofetiene kunne velte velferdsstaten. Myndighetene har derfor interesse av å bevare en konservativ ekteskapsforståelse for å begrense innvandringen.

Men hvor langt inn i privatsfæren kan man gå for å holde innvandrerne ute? Er Norge på vei i samme retning som Danmark, der man i 2002 innførte et av de strengeste regelverkene for familiegjenforening med ektefelle i Europa? I Danmark er det nå krav om at begge ektefellene må være over 24 år for å kunne søke om å få bo sammen i Danmark. Formålet med bestemmelsen er i hovedsak å unngå at unge jenter blir tvangsgiftet med menn fra hjemlandet, men den rammer mange ektepar svært hardt. En del dansk-utenlandske par der en eller begge er under 24 år har måttet bosette seg i Sverige. Dette er et eksempel på at myndighetene går altfor langt i sine bestrebelser for å holde innvandrerne ute.

Det finnes ingen enkle svar på dilemmaene knyttet til det at å stoppe forskjellsbehandlingen av ekteskap også vil gi økt innvandring og mindre kontroll over samfunnsutviklingen. Men både denne forskjellsbehandlingen og det moralske fortrinnet som tildeles vårt dominerende ekteskapsideal er absolutt verdt å ta opp til debatt. Hva er det ved proformaekteskapene som gjør at de ikke er «ordentlige» ekteskap?

ER DET MANGELEN

på kjærlighet? Kan ikke kjærlighet også være vennskap og hjelpsomhet overfor hverandre?

Eller er det mangelen på barn og felles bolig? Hva da med barnløse norske ektepar som velger å bo hver for seg?

Eller er det tidsavgrensningen, at ekteskapet bare skal vare i tre år fram til utlendingen har fått bosettingstillatelse? Hva da med det norske seriemonogamiet?

Det har blitt et etablert ideal i Norge at ekteskap skal være likeverdige og basert på frie valg. Men kan vi, i en verden preget av store forskjeller, kreve at alle ekteskap som skal gi grunnlag for opphold må være slik? Hvor skal man, i dette frie landet, trekke grensene for hva som er fritt og likeverdig nok?vigfoto finnes, han har vært journalist i Magasinet inntl nå + hovedbilde fra bryllupet til Mille-Marie Treschow og Stein Erik Hagen