Hva er galt i norsk politikk?

Når kom det sist noe nytt, fremtidsrettet og spennende fra Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla?

DET ER NOE

galt med norsk politikk og norsk politisk debatt. De politiske partiene viser liten vilje til å tenke fremtidsrettet, grundig og prinsipielt om hvordan vi skal møte store samfunnsutfordringer innen velferd, verdiskaping, arbeidsliv, samfunnsansvar og helse.

I etterkant av Makt- og demokratiutredningen utfordret utredningsleder Øyvind Østerud politikerne til å diskutere politikkens kår. Østerud ønsket debatt om en av utredningens hovedkonklusjoner om at det representative folkestyret er svekket i alle ledd.

Men norske politikere har vært oppsiktsvekkende tause. Ingen med tyngde har tatt seg bryet med å svare Østerud. Det understreker bildet som Maktutredningen selv tegner av et blodfattig politisk system. Et blikk på status for de ulike partiene etterlater ingen tvil. Det er noe grunnleggende galt med norsk politikk og norsk politisk debatt:

AP OG LO HAR

krøpet ned i skyttergraven for å forsvare opptjente rettigheter. Den politiske retorikken er paradoksalt nok blitt mer gammelsosialistisk under modernisten Jens Stoltenbergs ledelse. Når kom det sist noe nytt, fremtidsrettet og spennende fra Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla? Det er ingen tvil om at de engang radikale har blitt de nye konservative. Og de engang konservative i Høyre har blitt nyliberale blåruss. For Høyre er den fremste politiske ambisjonen noe så lite vidløftig som effektivitet, «mer igjen for pengene». Med referanse til Høyre spør Francis Sejersted i Dagbladet 2. juli: «Er det nå blitt slik at politikk bare er økonomi?»

Carl I. Hagens småbrune tale til Levende Ord 14. juli tyder på at Frp har forlatt ambisjonen om å bli mer ansvarlige og tenkende. Og i bakgrunn smiler Kristin Halvorsen, den ene dagen er hun initiativtager til en barnehagereform som begrenser kommunenes handlefrihet ytterligere, den neste snakker hun varmt om lokaldemokrati. Den politiske kometen Kristin Halvorsen er det beste bevis på at prinsippfasthet i økende grad ofres til fordel for populistisk utspillspolitikk.

DET POLITISKE SYSTEMET

er i krise, ifølge Østerud. At enkelte politikere svikter sitt ansvar ved å la den politiske debatten forfalle til slagordspolitikk, gammelt gulp og skryt av egen fortreffelighet, er både en årsak til og et symptom på denne krisen. Det er trist fordi Norge står overfor store utfordringer som må møtes politisk. Samfunnet vårt endrer seg mye og det endrer seg raskt som følge av internasjonalisering, velstandsvekst, innvandring, teknologisk utvikling og livsløpsendringer.

Når samfunnet endrer seg så mye, så raskt, trenger vi også gode politisk debatter - som igjen kan gi grunnlag for nye perspektiver og ny politikk. Særlig etterlyser vi en oppriktig interesse for hva Norge skal leve av i fremtiden. I løpet av det siste året har antall ansatte i industrien falt med 18 000, men vi ser ingen politikk for en ny næringsstruktur. Nesten en av fem i arbeidsdyktig alder lever på trygd. Dagens velferdspolitikk kan ikke fortsette.

Og mangelen på en aktiv integreringspolitikk er i ferd med å skape en ny underklasse som igjen vil øke presset på velferdsstaten. Utfordringene i norsk politikk er betydelige og krever en forbedret, grundigere og mer fremtidsrettet politisk debatt.

EN KONSEKVENS AV

at partipolitikken har pustebesvær, er fremveksten av nye politiske initiativ som Attac, Oslo Byforum, Visjonsregjeringen, 07-06-05 og Sosialliberalt Forum. De har oppstått delvis fordi ingen av de politiske partiene viser virkelig vilje til å tenke nytt, grundig og prinsipielt om viktige utfordringer. Som initiativtagere til Sosialliberalt Forum er vårt utgangspunkt at noe av det som mangler er vilje til nytenkning. Det mangler flere arenaer for prinsipiell debatt om viktige samfunnsutfordringer. Og i tillegg: Det mangler et tydelig sosialliberalt alternativ i norsk politikk.

Et debattinnlegg gir ikke rom for en bred beskrivelse av det ideologiske alternativet som sosialliberalismen utgjør, men la oss kort beskrive noen sentrale elementer. Sosialliberalismen fokuserer på utgangspunktlikhet, ikke resultatlikhet. Dette krever omfordeling og et aktivt offentlig engasjement. Men sosialliberalismen er samtidig kritisk til teknokrati, detaljregulering og statlig formynderi, og vil flytte så mange beslutninger som mulig nær de som påvirkes av beslutningen.

Sosialliberalismen skiller skarpt mellom rettferdig og urettferdig ulikhet. Det er rettferdig at alle skal ha et likt utgangspunkt, men det er også rettferdig at en drosjesjåfør som jobber tolv timer hver dag skal tjene dobbelt så mye som en som jobber seks timer. En mal for rettferdighet må premiere hver enkelts innsats. Rettferdighet kan ikke, som hos Stoltenberg, bare vurderes kollektivt, og det kan heller ikke vurderes, som hos Solberg, ut fra hva markedet premierer.

SOSIALLIBERALERE ER

opptatt av at plikter og sosiale rettigheter går hånd i hånd. Her ligger noe av kjernen i det sosialliberale svar på mange av velferdsstatens utfordringer. Det er i dag ubalanse mellom retten til støtte, på den ene siden, og plikten til å yte det man kan og til å tjene til livets opphold, på den andre siden. I en av rapportene fra Makt- og demokratiutredningen heter det at «de normer som styrer forbruket og tildelingen av godene, grunnlagt på individuelle rettigheter, [er] mer eller mindre frikoblet fra de forpliktelsene den enkelte måtte ha overfor samfunnet som sådan». Med utgangspunkt i at plikter og rettigheter går hånd i hånd, må retten til ulike velferdstjenester tydeligere knyttes til en plikt til å yte det man kan, selv om man er syk eller arbeidsledig.

Den sosialliberale løsningen ligger derfor ikke i venstresidens insistering på utdaterte, kollektivistiske og passiviserende velferdsordninger, ei heller i Høyres markedsliberale verden, der man som kunde har alle rettigheter, bare man kan betale for seg.

VI TROR

sosialliberalismen gir nye perspektiver på store politiske utfordringer. Men hva med de etablerte partiene? Øyvind Østerud utfordret i fjor politikerne til å diskutere krisen i det politiske systemet. Hva mener politikerne om den forvitringen av politisk makt som Makt- og demokratiutredningen beskriver? Og ville noen være interessert i å løfte blikket, redegjøre for sine politiske ambisjoner, kommentere langsiktige utfordringer som må møtes politisk?

Ingen tok seg bryet med å svare Makt- og demokratiutredningens leder Øyvind Østerud. Men spørsmålene er så viktige at det er verdt å prøve igjen. Hva mener den politiske makta er galt med norsk politikk og norsk politisk debatt?

 Har du helt gitt opp å fornye sosialdemokratiet, Jens Stoltenberg?

 Har partiet ditt virkelig ikke mer på hjertet, Erna Solberg, enn at alt må kunne gjøres billigere, raskere, med færre folk?

 Kristin Halvorsen, nesten en en av fem i arbeidsdyktig alder livnærer seg som nevnt på trygd. Mener du virkelig at mer av samme medisin i velferdspolitikken er rett medisinering?

UTFORDRINGENE I NORSK

politikk er betydelige. De krever en grundigere og mer fremtidsrettet og prinsipiell politisk debatt. De krever politikk med potens, ikke politikk i forvitring.