FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren fra Cathrine Sandnes:

Hva er galt med å være en propp i systemet, så lenge systemet er godt?

Taxi til folket

Da Heidi Grande Røys pakket ned sakene sine på ministerkontoret var det knapt noen som la merke til det. Få statsråder har sittet så lenge, og blitt lagt merke til av så få. I løpet av sine fire år i fornyings- og administrasjonsdepartementet, hadde jeg i grunnen bare hørt to ting om henne. Det ene var at Jon Almaas syns hun var «tindrende vakker» da hun var gjest i Nytt på nytt. Det andre var at hun kastet alle forslag fra Konkurransetilsynet rett i søppelbøtta. Det siste der var kanskje mer billedlig enn bokstavelig. Men ministeren fra Sosialistisk Venstreparti kjentes utvilsomt som en propp i systemet for det motstanderne kaller «modernisering».

Man vet de politiske vindene ikke har blåst din vei, når du griper deg i å savne en minister du knapt kan huske nesten ti år etter at hun gikk av. Men sånn kan det altså gå, når man sitter foran tv-skjermen – i påvente av neste VM-kamp – og plutselig må forholde seg til Konkurransetilsynets direktør som syns det er for dyrt å ta taxi fra Bergen sentrum til Flesland. 444 kroner må den stakkars direktøren betale. Heldigvis for ham er sannsynligheten stor for at han enten kan levere inn kvitteringen på jobben, eller til TV2 som fulgte med. Hvis ikke hadde han altså blitt flådd levende av den grådige taxisjåføren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kunne vi som bor i Oslo selvsagt ha slått i bordet med at hos oss er det ennå dyrere. Vi må betale 780 kroner for å komme oss til eller fra flyplassen, hvilket er akkurat så dyrt at de fleste av oss tar buss eller tog til flyplassen. Det er stort sett bare direktører, folk som er håpløst dårlige til å beregne tiden og sånne som får utgifter dekket av andre, som tar drosje oftere enn hvert jubelår. Men det vil altså konkurransedirektøren gjøre noe med. Hvis han får det som han vil, kommer framtidas drosjeturer til å bli så billige at vi kan ta taxi når vi vil og hvor vi vil, uten å måtte bekymre oss om noe som helst.

Skal vi tro direktør Lars Sørgard, som altså ønsker Uber tilbake og gjerne enda flere aktører inn i bransjen, er det altfor mange drosjer rundt omkring. Problemet, forteller han, er at det er så mange drosjer at 50 prosent av kjøringen er tomkjøring – og det er, som vi skjønner, ikke bra for miljøet. Nøyaktig på hvilken måte det blir bedre for miljøet å få inn enda flere drosjer, forblir litt uklart. Vi må anta han tenker det skal komme inn aktører som bare jobber akkurat når det trengs som mest, og at disse bilene – ved hjelp av markedets tryllende hånd, gjerne omtalt som «app» – forsvinner når det ikke er bruk for dem lenger.

Og siden markedets behov blir fylt, til og med overfylt, tilsier teorien at det skal bli mye billigere. Til slutt vil det faktisk bli så billig at taxi blir mer miljøvennlig enn tog og buss – hvis man bare setter opp regnestykket sånn at det man måler er tidligere tomgangskjøring mot det som nå er passasjerkjøring, og glemmer å trekke fra at disse menneskene tidligere ble fraktet kollektivt.

Nå er det ikke alt en konkurransedirektør rekker å si i løpet av noen minutters medieutspill i TV2, men man sitter jo igjen og lurer på hvor lang tid det ville ha tatt før han – på eget initiativ – ville ha begynt å snakke om den som utfører arbeidet. Sagt på en annen måte: Hva skal en taxisjåfør tjene? Prisene har, som direktøren klager over, gått kraftig opp, likevel tjener sjåførene mindre – fordi det allerede er for mange biler i markedet.

Det er mulig den økonomiske teorien ikke sier det, eller at teorien rett og slett gir blaffen, men erfaringen tilsier at sjåførene vil tjene enda mindre med flere biler. Til slutt vil det være så lite å tjene på å kjøre, at flere vil trenge en annen jobb i tillegg. I andre land kaller man framveksten av dobbeltarbeidende arbeidstakere ”«working poor»”. I det moderne næringslivsspråket forsvinner de inn i det store dragsuget de kaller «disrupsjon».

Oversatt til Heidi Grande Røys sitt språk kaller man det «økende klasseskiller»: De som har mye penger, skal få mer for pengene. De som har lite penger, skal få dårligere betalt. Sjåføren skal betale mellomlegget for direktøren. Inntil direktøren finner ut at sjåfører har blitt så billig at han like gjerne kan leie seg en på heltid – sånn som de gjorde i de gode, gamle dager.