Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva er galt med femtiåringene?

«I en bokhøst full av etablerte navn har debutantene fått mye av oppmerksomheten. Det ser ut som det har vært vanskelig å svelge for enkelte.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Dette er ikke engang underlødig litteratur,» skriver Terje Stemland i Aftenposten om Morten Abrahamsens debutroman «Ute». Terje mener videre at «Det er en litteraturteoretisk misforståelse at det kan skapes kunst ved at forfatteren skildrer tilværelsen slik den er, som her, i ordets mest banale betydning» og «For det annet fordrer enhver 'fortelling fra virkeligheten' et minimum av refleksjon; her surfer man på reptilstadiet».

Og ikke nok med det: «Det første som slo en under lesingen, var at dette må da være en parodi på den hippe og kule del av Oslo-ungdommen som i sine merkeklær (nøye beskrevet) frekventerer in-utestedene i eningen og velter seg i fyll, dop, sex og rock, og som aldri løfter konversasjonen over apenivå.»

Det er ikke umiddelbart lett å se om det er teksten eller miljøet teksten beskriver, som får Terje til å reagere såpass sterkt. Denne forvirringen forsterkes i neste avsnitt: «Handlingen foregår stort sett på Grünerløkka i løpet av en romhelg. Det dramatiske høydepunktet inntreffer da jeg-personen Martin spyr i sengen. Boken teller bare 117 sider. Det er 117 sider for langt.»

Terje Stemlands korte og fordomsfulle anmeldelse sier mer om anmelderens antipatier enn den gjør om romanen «Ute» , og det er her problemet ligger. Det spiller ingen rolle om man mener at boka er god eller dårlig, poenget er at det er umulig for en leser å avgjøre dette ut fra de premissene boka er anmeldt på, nemlig at a) det er en misforståelse at det kan skapes kunst ved at forfatteren skildrer tilværelsen slik den er, og b) særlig når tilværelsen er slik den er her.

Det får så være, og hadde det bare vært dette ene eksempelet på en anmelder som har en dårlig dag og bestemmer seg for å lufte fordommene sine i stedet for å prøve å gjøre jobben sin noenlunde skikkelig, så hadde det for så vidt vært greit. Dessverre er det slik at disse premissene har ligget under i flere anmeldelser av debutanter denne høsten.

Øystein Rottem i Dagbladet er riktignok noe mer saklig i sin anmeldelse av Ingvild Waalen Borchs «Til frokost spiser Vilde negler», men også her skinner det gjennom en manglende vilje til å prøve å lese boka. Han påpeker til og med dette selv: «Så altfor ofte blir det ikke til annet enn en sjargong så tom og flat at man gremmer seg på de unges vegne. Kanskje snakkes det slik i visse miljøer, men som forfatter behøver man jo ikke å bedrive replikkrealisme hele veien.» Denne irritasjonen over «de unges» språk drar Øystein med seg videre i anmeldelsen: «Fortelleren fører et språk som bare for få år siden ville ha kvalifisert til såpevann i munnen i ukevis.» Helt til slutt velger han å bruke plass på at Borch konsekvent bøyer verbet «late som» feil i henhold til korrekt bokmål. Øystein benytter seg også av selve kronargumentet for de

moralsk forargede når han påpeker at Sigurd Hoel gjorde noe tilsvarende som Borch allerede for 75 år siden. Med andre ord: Dette har vi dessuten hørt før, så da er det i hvert fall ingen grunn til å komme drassende med det nå.

En kritisk leser vil finne noe av den samme klangbunnen i Halfdan W. Freihows anmeldelse av Mathias Faldbakkens «The Cocka Hola Company» i Aftenposten. Halfdan mener at denne romanen er preget av «et filter av litterært utenomsnakk med sin påtagelige forkjærlighet for fyord i endeløse mengder og de mest heseblesende konfigurasjoner», og uttrykker en viss misnøye ved at «også dette støyende (og ganske masete) språket må penetreres i jakten på det som måtte være romanens vesentlige anliggende».

Halfdan Freihow reagerer for øvrig også på at forfatteren ikke setter romanfigurenes handlinger «inn i et perspektiv som peker ut over øyeblikkets utløsning. De bare er sånn, kontekstløse, og skal for den saks skyld ha seg frabedt noen form for forståelse», noe som kan minne mistenkelig om Terje Stemlands krav om «et minimum av refleksjon» og Øystein Rottems trang til å gremme seg «på de unges vegne».

Nei, hvorfor skal man prøve å skildre den virkeligheten man oppfatter at man lever i, når man i stedet kunne brukt tiden på å lage Stor Kunst? Det kunne for så vidt vært en interessant debatt som ingen av de tre ovennevnte anmelderne gidder å ta seg bryet med å gå nærmere inn på når de først har fått tømt seg. Synd, egentlig, men det er ikke noe nytt i dette. Alle med et visst minimum av kunnskap om kulturhistorien vet at det stadig kommer nye generasjoner til, med nye innfallsvinkler og nye måter å si ting på, og at dette gjerne får dem som allerede sitter i posisjon til å begynne å vokte sitt revir ekstra nøye, ofte ved å henvise til at «de unge» ikke har den samme høye moral eller kunnskap som man bør ha. Allerede Platon og så videre. Alle med et visst minimum av kunnskap om kulturhistorien vet også at dette muligens er en av de mest unyttige øvelsene man kan prøve seg på. «De unge» blir gamle og etablerte enten man vil det eller ikke. Sånn er det bare.

Det som derimot er interessant ved disse tre anmeldelsene - og den tendensen de representerer - er at det begynner å minne mistenkelig om lyden av en generasjon som prøver å trekke stigen opp etter seg. Lignende generasjonskløfter har vi sett tidligere, ikke minst da debatten om «den nye humoren» raste for et par år siden. Nå har altså den samme tendensen nådd litteraturmiljøet.

Min tolkning av tendensen i anmeldelsene over er derfor som følger: Det er i ferd med å vokse fram en ny norsk litteratur, spesielt synlig hos debutantene de siste par årene, som middelaldrende litteraturkritikere ikke liker, kanskje fordi de rett og slett ikke forstår hva det dreier seg om.

Derfor bruker disse anmelderne den makten de tross alt har, til å stemple denne litteraturen som dårlig, meningsløs, ikke-litteratur, med den begrunnelsen at den ikke er slik som litteratur skal være. Det er derfor intet mindre enn deres forbannede plikt å innlede et slags uoffisielt norgesmesterskap i ondskapsfull og ubegrunnet slakt. Det er fristende å snu problemstillingen på hodet: Hva er galt med femtiåringene? Sagt på en annen måte: Å sende en roman fra en av dagens debutanter til en av disse anmelderne, er antagelig jevngodt med å sende en countryplate til en anmelder som bare liker heavyrock. Det blir selvfølgelig full slakt, men hvem i all verden er interessert i å lese det?

Terje Stemland velger å avslutte sin «anmeldelse» av Morten Abrahamsens roman på denne måten: «Utgivelsen aktualiserer et viktigere spørsmål: Forlagenes halsløse satsing på debutanter denne høsten. En altfor stor del av bøkene er underlødig (mindreverdig, forf. anm.) litteratur, men hver og en av dem rager over «Ute».

Vel, vel, Terje Stemland. Det er ingenting som tyder på at forlagene har gitt ut flere debutanter i år enn de pleier å gjøre. Det som derimot er sikkert, er at i en usedvanlig trang bokhøst, full av tunge utgivelser fra etablerte forfattere, har debutantene fått overraskende mye oppmerksomhet.

Noe å tenke på?

Hele Norges coronakart