Hva er galt med økonomifaget?

I et svar til Bent Sofus Tranøy i Dagbladet 15. februar bekrefter økonom Helle Stensbak et hovedpoeng i Tranøys kritikk av økonomifaget, nemlig den manglende toleransen for alternative faglige vinklinger der faget ikke er basert på metaforer fra fysikken. To av de mest kjente verk i økonomisk idéhistorie inntil for omkring 50 år siden – et skrevet av en amerikansk og et annet av en tysk økonom – het begge i sin engelske utgave «Types of economic theory». Det er dette mangfoldet av ulike typer Tranøy etterlyser, og med rette. I ethvert perspektiv som spenner over mer enn noen få tiår er norske økonomer i dag så likt-tenkende at Tranøy faktisk har rett i å bruke en sveipende generalisering. Problemet er ikke bare norsk, men det får større utslag i Norge enn andre steder fordi problemene her er noe spesielle, rekkene er så sluttet, makten så stor, og toleransen for avvik så liten.

Et økonomifag blir sterkt preget av hvilken metafor det er bygget på. Siden lenge før Renessansen har forståelsen av samfunnet oftest vært basert på biologiske metaforer, typisk menneskekroppen der pengenes sirkulasjon var som blodomløpet osv. Etter Darwin fortsatte dette biologibaserte økonomifaget som en evolusjonær teori der innovasjonene på mange måter overtok mutasjonenes rolle som det som skaper endringer i systemet. Dette er grovt forklart den evolusjonære eller Schumpeterianske læren, der innovasjonen eller nyskapningen står i teoriens sentrum. Slike innovasjoner trenger kapital, og kapitalen er – ifølge Schumpeter – verdiløs uten innovasjonene. Mot dette står dagens standardteori som, for igjen å bruke Schumpeters ord, egentlig forfekter det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft. Grunnen til at standardteorien marginaliserer menneskelig kunnskap og initiativ er etter mitt syn fordi den begår den grunnleggende feil å bygge teorien om menneskelige samfunn og deres økonomi basert på metaforer av døde gjenstander, på metaforer fra fysikken. Dette skaper et sterkt fokus på markeder, kjøp, salg, og likevekt, og et svært begrenset fokus på kunnskap, innovasjoner og produksjon generelt. Man allokerer eksisterende ressurser uten egentlig å forstå den imperfekte konkurransen som har skapt disse ressursene. En tredje økonomisk tradisjon bygger faget nedenfra og opp, som en historisk erfaringsvitenskap. Den første og tredje varianten lar seg godt kombinere.

Fysikkmetaforen gjør blind for kvalitative ulikheter. Som Tranøy sier: «..problemet oppstår når et fag ikke bare gir sine utøvere kognitive briller (briller kan jo tas av), men også preger selve netthinna». Det fysikkbaserte økonomifaget har noen fundamentale svakheter: det har som nevnt store problemer med å håndtere at det skjer noe kvalitativt nytt (innovasjoner), det har store problemer med å ta inn over seg at økonomiske aktiviteter er kvalitativt ulike som bærere av økonomisk vekst (et land av skopussere blir ikke like rikt som et land av høyteknologibedrifter), og det har store problemer med å håndtere synergieffekter (som nasjonalstater). For ikke å snakke om å ta inn over seg alle disse faktorene samtidig.

Det er helt klart at dette økonomisynet preger den praktiske politikken mer i Norge enn i andre land. For to uker siden var jeg på et seminar på Universitetet i Erfurt der en student la frem sitt doktorgradsprosjekt om å beskrive Norges bruk av petroleumsformuen i forhold til økonomiske teorier. Heldigvis for den tyske studenten var jeg til stede og kunne bekrefte hans beskrivelse av norsk forsknings-, nærings-, teknologi- og infrastrukturpolitikk. De andre tilstedeværende økonomene ville slett ikke trodd på mannens beskrivelse av alt vi underprioriterer.

Det eneste jeg er noe uenig med Tranøy i, er at dette nødvendigvis blir til en høyrevridning. Hovedpoenget er at økonomifaget har fulgt minste matematiske motstands vei og neglisjerer det som ikke lettvint kan kvantifiseres. Dette kan slå ulikt ut politisk. Den tyske økonomitradisjonen beskrev kapitalismen som bestående av tre faktorer: entreprenørskap, en aktiv stat, og teknologisystemet. Ingen av disse hovedingrediensene lot seg kvantifisere, og standardteorien begynte isteden å beskrive kapitalismen som bestående av kapital og arbeidskraft, begge kunnskapsløse størrelser. En teori som neglisjerer teknologi, ny kunnskap, synergieffekter, entreprenørskap og geografi (og dermed infrastruktur) er ikke nødvendigvis bare høyrevridd. Det å fjerne kapitalistene og erstatte dem med et kapitalmarked og å bruke «perfekt konkurranse» som mål og standardsituasjon for kapitalismen blir «høyrevridd» fordi det overlater avgjørelser til markeder uten at de er silt gjennom økonomisk politikk. Men det å marginalisere kunnskapsproduksjonen som skaper den dynamiske imperfekte konkurransen, selve drivkraften i kapitalismen, (dvs. ingeniørene) og dem som gjør ideene om til produkter – det også å fjerne kapitalisten og entreprenøren – er ikke noen typisk «høyrevridning».

Tre konkrete eksempler: Stensbak synes å ta velferdsstatens eksistens til inntekt for dagens økonomifag. Dette er en tilsnikelse. Velferdsstaten og dens institusjoner ble skapt av økonomer fra den historiske skolen som stod i sterk opposisjon til den typen økonomifag som innehar dagens nesten-monopol. I motsetning til det Stensbak hevder er det faktisk også mulig å gi økonomene skylden for finanskrisen, fordi de tillot finansnæringen å skape instrumenter der utstederne hadde klart å fraskrive seg sitt ansvar for risikovurdering og dermed muliggjorde Terra-skandalen. Slikt ble forbudt i USA i 1933, men i 1990-årenes markedseufori ble loven opphevet. Det at rundt halvparten av verdens befolkning fremdeles lever på et eksistensminimum – til tross for at regjerende økonomisk teori har hatt nesten total makt i årtier – burde alene vært tilstrekkelig til å modifisere den selvfornøydhet Stensbak uttrykker på vegne av faget i dets nåværende form. En underliggende faglig usikkerhet kommer imidlertid til syne gjennom at samfunnsøkonomene på Blindern – til tross for stadige oppfordringer fra studentene – ikke underviser i sitt eget fags historie. Tenk om studentene skulle oppdage at det faktisk var helt andre måter å tenke på som dominerte økonomifaget da de største løftene ble tatt, for eksempel da Europa ble brakt ut av fattigdommen og Norge gjenoppbygget etter 2. Verdenskrig?

Til slutt et hjertesukk. Ved å fokusere på mannen (Tranøy) istedenfor ballen (debatten om faget) gjør Stensbak debatten utrivelig. Dette er dessverre blitt en del av den strategien norske samfunnsøkonomer som gruppe benytter for å beholde maktmonopolet: å gjøre det spesielt utrivelig å flagge faglig uenighet.