OPPTUR: Erna Solberg og Bent Høie på Høyres sommermøte med pressen. Foto: Jacques Hvistendahl
OPPTUR: Erna Solberg og Bent Høie på Høyres sommermøte med pressen. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Hva er Høyre-koden?

På noen målinger har Høyre nå tre ganger så stor oppslutning som på enkelte målinger for to år siden. Fins det noen god forklaring på det? spør Stein Aabø.

Jeg grep meg i å nynne Chris de Burghs «Lady in red» for meg selv, da jeg så Høyre-leder Erna Solberg på Høyres avsluttende pressekonferanse i går. Mot normalt var hun kledd i rødt. Vanligvis stiller hun partilojalt opp i partifargen blått. Men altså ikke i går.

Man skal selvfølgelig være uvanlig hekta på politisk symbolikk for å legge vekt på slikt. Men i tilfellet Høyre, er det interessant. Vi har nettopp lagt bak oss en vinter og vår der Høyrelederen, aktivt assistert av den høyreorienterte tankesmia Civita, har understreket sin delaktighet i oppbyggingen av den norske velferdsstaten. Det er selvsagt en sannhet med betydelige modifikasjoner, men budskapet har nådd ut og inn.

Ingen i Høyre har heller avvist at de tenker litt som det svenske søsterpartiet Moderaterna, som før sitt valg kalte seg det nye arbeiderpartiet. De fleste valgforskere og kommentatorer har påpekt at de store velgermasser befinner seg i sentrum, altså til venstre for Høyres naturlige ståsted. Et parti som ønsker å være mer enn et dannet eliteparti for de bedrestilte, må nødvendigvis nærme seg de store folkemasser. Det kan ikke være slik at bare Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har monopol på folk flest, har de nok tenkt. Partiet har tilpasset seg Ap-politiker Einar Førdes udødelige utsagn om at vi alle er sosialdemokrater. Et isblått Høyre er blitt litt rødere i kanten. Litt varmere i retorikken. Litt mer opptatt av de store grupper. La oss kalle de foregående avsnitt for «bevegelsen mot sentrum»-teorien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ny kommunikasjon-teorien» kan også forklare noe. Høyre bedriver nå effektiv massekommunikasjon. De snakker som kjent heller om mennesker enn om milliarder, heller om pasienter enn om helseforetak og styringsstrukturer, heller om løsninger enn om snøen som falt i fjor. Mange vil si at Høyre bløffer, men så lenge det holder, er jo også dette politikk.

Sarkasmene fra Kåre Willochs og Kaci Kullmann Fives tid er borte. Nå er Høyrepolitikk blitt lunt innpakkete velgerfrierier. Sjelden et vondt ord om andre borgerlige partier. Dannet formulert kritikk av Arbeiderpartiet. Mest godt snakk om egen politikk. Derfor kan Solberg gjerne iføre seg en rød jakke på en fin sommerdag. Da likner hun også mer på Siv Jensen og Kristin Halvorsen.

Så har vi «framtoningsteorien»: Høyre har på relativt kort tid fått en annen framtoning. Det består av et ganske bredt og sammensatt lag. Oppstår en skattedebatt, skyves nestleder Jan Tore Sanner fram. Ikke det at han er en velgermagnet, men han tar seg av jobben. Han avlaster Erna og velgerne fra overdoser av henne. Krever temaet en ideologisk ryggmarg, stepper Torbjørn Røe Isaksen inn. Han ser dessuten ut som en SV-er, med sitt skjegg og sin fløyelsjakke. Gjelder det pasienter, er Bent Høie den alvorlige mann med det menneskelige ansikt. Ordførerne som Høyre har i de store byene har også dokumentert folkelig appell. Ellers ville de ikke blitt ordførere.

Til sammen dekker Høyre store flater i norsk politikk uten å sitte i regjeringsposisjon, selv på områder hvor de ikke engang har tunge nøkkelposisjoner på Stortinget. Partiet har den legemliggjorte skolepolitiske opposisjon i Oslos utdanningsbyråd Torger Ødegaard. Han klasker resultater i bordet straks han får sjansen. Han ypper til strid med kommunal ulydighet når det gjelder bruken av karakterer. Ødegaard konkurrerer lett med Venstres Trine Skei Grande om å være opposisjonens hærfører på dette området.

Selvfølgelig gjelder fortsatt «andres-ulykke-er-ikke-å-forakte»-teorien. Det vi på politikerspråket kaller regjeringsslitasje. I seks år snart har Høyre sluppet å ta ansvar for den politikk som ikke virker, systemer som ikke fungerer, enkelttilfeller som er groteske, veier uten midtdelere, sykehus uten datasikkerhet. Selv om årsaken til svikten ligger i Høyre-ledete kommuner, blir skytset som oftest rettet mot regjeringen. Senterpartiet har gått fra blemme til blemme. SV sliter på alle fronter. Fremskrittspartiet har mistet grepet, da en del av partiets sympatisører har innsett at det er et politisk alternativ man først og fremst vil ha, ikke bare en klingende, foraktfull protest.

«Suksess-avler-suksess-teorien» er velkjent i norsk politikk. Tendenser blir selvforsterkende. Gode resultater skaper giv i trette organisasjonsledd.

Men «bobleteorien» vil alltid true en suksess som ikke hviler på substans. Det blir det store spørsmålet på terrassene i sommer. Vil Erna-ballongen sveve videre, eller bli stukket ned av en hissig veps, med blondt hår og rød jakke?