Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva er kildekritikk?

I MIN ANMELDELSE

av «Det ariske idol» mente jeg ikke å utelukke at Per Imerslund kan ha hatt kontakt med hjemmefronten, men bare at den indisierekken Terje Emberland og Bernt Routhvedt anfører, ikke overbeviser. En kilde er referat av en samtale mellom Magne Skodvin og Otto Engelschiøn i 1951 og et brev fra Skodvin til Engelschiøn i 1952. Det framgår ikke om referatet er godkjent av Skodvin. Trodde han på opplysningene? Referatet hevder: «Under krigen ga han [Per Imerslund] viktige opplysninger fra Terrassen og fra Waffen-SS til Milorgs efterretningsvesen.» Engelschiøn og Jens Johan Gran som skal ha mottatt opplysninger fra Imerslund, de kjente ham fra fascistiske organisasjoner fra før krigen. Kanskje visste ikke Imerslund at han ga opplysninger til Hjemmefronten når han snakket med dem? Det er alle disse manglende spørsmålene jeg kaller å sende kildekritikken på gangen. Det står heller ikke i den delen av referatet som er gjengitt at Imerslund tok «skrittet over i rent motstandsarbeid». Det er en slutning forfatterne gjør. Men en person som var lett å pumpe eller skravlete, kunne gi mye nyttig informasjon, men ble ikke motstandsmann av den grunn. Slike folk, vil jeg anta, var det om å gjøre ikke å involvere i motstandsarbeid.;

ET ANNET

eksempel på slett kildekritikk er at Øistein Guderud som arbeidet sammen med Engelschiøn i samtaler med forfatterne i 2003 og 2004 hevder at Engelschiøn sendte de beste etterretningsrapportene om tyskerne til Stockholm og London. Det kan vel bare en som satt i Stockholm eller London vite? Så påstår forfatterne at «alt tyder på at» Engelsciøn fikk denne informasjonen fra Imerslund. Hva er verdien av et muntlig utsagn fra en som selv var medlem av den organisasjonen som ga de beste rapportene? Plutselig har forfatterne ikke bare argumentert for at Per Imerslund var motstandsmann, men kanskje den viktigste motstandsmannen.

EN ANNEN KILDE

er Christian Christensen, motstandsmann og fetter av Imerslund. I september 1943 tok Christensen kontakt med fetteren for å se om det var mulig å utnytte desillusjonerte frontkjempere i etterretningstjenesten. HAN ga opp! Hvordan har forfatterne behandlet denne kilden? De hevder at Christensen «pyntet» på realitetene når han sa at Imerslund var en «negativ kontakt.» Hadde ikke de andre kildene blant annet noen landssviksiktede, uendelig mange ganger større grunn til å pynte på sine utsagn etter krigen? Her bryter logikken bryter sammen, og saken antar absurde dimensjoner. Når det skal settes fram påstander, er det en god regel å forkaste som ufruktbare slike som verken lar seg bekrefte eller avkrefte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media