ELITE-DEBATTEN: Definisjonen på en reell kulturell elite tør være at den har definisjonsmakt, at den blir sett opp til, beundret, etterlignet, at den faktisk er populær og, om ikke direkte dyrket, så i alle fall at den er høyt respektert blant et (stort) flertall av folket. Dette i motsetning til f.eks. en økonomisk eller politisk elite som like gjerne kan forsvare sine posisjoner gjennom utøvelse av rent fysiske maktmidler. Det er derfor noe som skurrer når det i «kultursnobberidebatten» ser ut til å være et understatement av udiskutabel karakter, noe som liksom er opplest og vedtatt, at det som omtales som «kultureliten» i dagens Norge faktisk er en elite.

Forfatteren Knut Faldbakken har tydeligvis skjønt dette når han skriver at «et bredbent folkelighetsideal sørger for å holde ’kultursnobbene’ på plass», mens Dagbladets John Olav Egeland ser ut til å mene at f.eks. bygde- og FrP-«opprøret» bunner i et slags mindreverdighetskompleks som fører til et sterkt, emosjonelt hat mot de som liksom vil «påtvinge folk flest» bestemte kulturelle smakspreferanser.

Til en viss grad og blant en del svakstilte kan nok dette være riktig, men i langt større grad tror jeg at «opprøret» bunner i en generell forakt for alt som smaker av intellektualisme, av vilje til problematisering, fordypning, solidarisk engasjement, en forakt som kan grense til en fnysende, nesten medlidende nedlatenhet overfor alt som avviker en tøddel fra «normalen».