Hva er «kultureliten»?

ELITE-DEBATTEN: Definisjonen på en reell kulturell elite tør være at den har definisjonsmakt, at den blir sett opp til, beundret, etterlignet, at den faktisk er populær og, om ikke direkte dyrket, så i alle fall at den er høyt respektert blant et (stort) flertall av folket. Dette i motsetning til f.eks. en økonomisk eller politisk elite som like gjerne kan forsvare sine posisjoner gjennom utøvelse av rent fysiske maktmidler. Det er derfor noe som skurrer når det i «kultursnobberidebatten» ser ut til å være et understatement av udiskutabel karakter, noe som liksom er opplest og vedtatt, at det som omtales som «kultureliten» i dagens Norge faktisk er en elite.

Forfatteren Knut Faldbakken har tydeligvis skjønt dette når han skriver at «et bredbent folkelighetsideal sørger for å holde ’kultursnobbene’ på plass», mens Dagbladets John Olav Egeland ser ut til å mene at f.eks. bygde- og FrP-«opprøret» bunner i et slags mindreverdighetskompleks som fører til et sterkt, emosjonelt hat mot de som liksom vil «påtvinge folk flest» bestemte kulturelle smakspreferanser.

Til en viss grad og blant en del svakstilte kan nok dette være riktig, men i langt større grad tror jeg at «opprøret» bunner i en generell forakt for alt som smaker av intellektualisme, av vilje til problematisering, fordypning, solidarisk engasjement, en forakt som kan grense til en fnysende, nesten medlidende nedlatenhet overfor alt som avviker en tøddel fra «normalen».

Det blir ellers altfor enkelt, som Egeland gjør, å generalisere dette til f.eks. «bygdefolk» og «bygdemannens maskulinitet». Det er vel heller slik at det finnes alle typer mennesker alle steder. Personlig er jeg f.eks. oppvokst «på bygda», men ikke ti ville hester skulle fått dratt meg verken på elgjakt, motorsykkeltreff eller dans på lokalet (og jeg følte slett ikke at jeg tilhørte noen elite, for å si det slik). Forøvrig sitter jeg i dag gjerne i Ekornes-stoler eller i en nesten hvilken som helst stol, gjerne med munnen full av pølse med lompe og sennep og ketchup og rekesalat og tar til orde etter beste evne mot hverdagsfascisme og rasisme der jeg måtte møte det.

I stedet for, som Egeland, forsøksvis å kommandere «kultureliten» til ydmykhet, bør vi nå ta et krafttak med sikte på å bekjempe sneversyntheten, fordommene, intoleransen, egoismen, altså slett ikke stikke kjepper i hjulene for dem som forsøker så godt de kan å ta til orde mot djevelskapen.

Egeland har tidligere uttrykt seg befriende klart mot å bagatellisere den pesten Fremskrittspartiet representerer, men ser nå ut til å gå langt i å være villig til å fraskrive dem som lar seg fascinere av svineriet det personlige ansvaret for sine valg. Jeg tror altså ikke at «kultureliten» foraktes av f.eks. FrP-velgerne i noen vesentlig grad fordi den – eventuelt – sitter på Jacobsen-stoler eller drar på ferie til Toscana, men dessverre rett og slett fordi den forfekter humane idealer.