OMSTRIDT OG HEDRET: Den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard la ikke papp imellom når han gikk løs på hjemlandet og holdninger han opplevde som stupide. FOTO: SCANPIX
OMSTRIDT OG HEDRET: Den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard la ikke papp imellom når han gikk løs på hjemlandet og holdninger han opplevde som stupide. FOTO: SCANPIXVis mer

Hva er prisen verdt?

Hans vurdering av litterære priser er samlet i bokform.

||| BOK: Hvis en hvilken som helst forfatter hadde skrevet en bok med tittelen «Mine priser», ville man øyeblikkelig blitt mistenksom. Hva er dette? En skrytebok?

Men når forfatteren er Thomas Bernhard (1931—1989), en av Østerrikes største diktere noensinne, får man straks en mistanke om hva man kan forvente seg: En harselas. Den som for eksempel har lest Bernhards roman «Wittgensteins nevø», har kunnet more seg stort over skildringen av hva som skjer når hovedpersonen tildeles en litterær utmerkelse.

Åndløshet
Helt fra første stund, fikk Thomas Bernhard priser for sitt forfatterskap. Disse hadde han et høyst motstridende forhold til. På den ene siden innebar de gjerne et pengebeløp, noe han trengte ettersom han var konstant nedsyltet i gjeld. På den andre siden opplevde han det som ydmykende å bli hyllet av folk og institusjoner han anså for å være inkompetente inntil det åndsforlatte.

Bernhard brukte store deler av sitt forfatterskap til å raljere over Østerrike, eller «lilleTyskland» som han kalte det. Når han ser tilbake på landets nyere historie, finner han ikke annet enn åndløshet, nedsyltet i katolske og nasjonalsosialistiske pinligheter. Dette gir han uttrykk for med et frådende raseri, i en makeløs prosa. Ordene raser nedover sidene, uten å la seg stoppe av smålige hensyn som avsnitt eller punktum. Hans fortellinger er ofte hylende komiske, men bunner som all virkelig humor i dyp tragedie.

Selvbiografisk
«Mine priser» er et etterlatt verk, utgitt på tysk så seint som i fjor. Forleggeren argumenterer i et etterord for at det er skrevet i 1980—1981 og at det var Bernhards hensikt å utgi denne boka, men at han døde før prosjektet ble realisert. Når det nå foreligger, står vi overfor et riktig velskapt og høyst lesverdig prosjekt.

I ni epistler av varierende lengde skildrer Bernhard noen av de litterære prisene han ble tildelt. Hvordan beskriver man en pris? Bernhard har valgt å gjøre det i form av små selvbiografiske skisser, knyttet til prisene, men som i blant går langt utover selve prisutdelingen. Til selve seremonien kommer Bernhard for øvrig gjerne ifølge med sin tante, et fortrolig menneske som har en snodig birolle i denne boka.

Lekker sportsbil
Bernhard kan for eksempel fortelle hvordan han på grunn av en pris kjøpte en dress av fineste sort, som han byttet straks etter at prisen var mottatt. Eller hvordan han på grunn av prispenger lot seg friste til å kjøpe et falleferdig hus, som han seinere satte i stand og bodde i livet ut. En av storyene handler om en hvit britisk sportsbil med røde skinnseter, en Triumph Herald, en derpå følgende kollisjon og dens konsekvenser.

Vi får også eksempler på Bernhards fabelaktige overdrivelseskunst, hans fordommer for eksempel mot livet på landet: «...menneskene kjedet meg, jeg avskydde dem, naturen kjedet meg...» Eller mot offentlige kontorer, «der det bare hersket sløvhet og hykleri». Og landets ledelse: «Vi hadde en uverdig regjering som var villig til å bruke ethvert middel til å sette seg selv i scene og holde seg ved makten selv om staten går i hundene.»

Snorking
I det hele tatt strøs både adrenalinfylte utfall og pussige anekdoter fra dikterens liv pent omkring i teksten, men aksen i hjulet er likevel hans situasjon som kunstner. Prisene han tildeles, gjør ham ikke stolt. Snarere opplever han dem som ydmykende inntil det ulidelige. Han har den dypeste mistillit til de som deler ut prisene. Han opplever å bli forvekslet med andre diktere og han får beskrivelser av sine prisvinnende bøker som er helt absurde og feilaktige.

Ministere som er til stede under utdelingene, høster Bernhards aller største forakt. En av dem faller i søvn rett ved siden av ham: «...ministeren snorket, om enn meget lavt, hun snorket, hun snorket den lave ministersnorkingen som jo er verdenskjent».

Likevel er Bernhard «for svak til å si nei» til prisene. «Jeg hatet seremoniene, men jeg ble med på dem, jeg hatet dem som delte ut prisene, men jeg tok imot pengesummene deres.»

I tillegg til de ni beretningene om priser, er tre av Bernhards prisvinner-taler gjengitt, pluss hans begrunnelse for å tre ut av «Akademiet for språk og diktning», ifølge Bernhard «verdens mest absurde tittel!». En av talene, den som vakte størst skandale, kan du lese i sin helhet i spalten ved siden av denne artikkelen. Man fylles ellers ved tanken på at Bernhard aldri fikk Nobelprisen. Det var selvsagt den han burde hatt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 15. mars 2010.

Hva er prisen verdt?