Hva er sentrum?

Nå er vi i gang igjen. Et statsbudsjett er lagt fram, og partiene utenfor regjeringen dømmer det nord og ned. Velgerne sitter forundret tilbake og opplever den rene krisestemning. En generalstreik blir annonsert.

Hvorfor en slik krisestemning?

Det både velgere - og politikere især - har vanskelig for å svelge, er at minst fem partier på Stortinget er temmelig like. Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Høyre er eller beveger seg alle i retning sentrum. Forskjellene er minimale, det er deres fortid som er forskjellig. Partilederne forsøker å holde dette skjult i kampen om makt og velgernes gunst. Når de gå inn i denne kampen, mobiliseres deres fortid i retoriske former, dagens virkelighet tåkelegges. Er det derfor så merkelig at velgerne forvirres?

Dette er virkeligheten: Samfunnets fundament, velferdsstaten, hvilke av disse fem partiene ønsker en radikal endring i velferdsopplegget? Vi må konstatere at det eksisterer en nesten hundre prosent enighet om at dette fundamentet skal videreføres og kanskje bedres. Videre: Vår forsvars- og utenrikspolitikk bestyres på samme måte enten det er en «borgerlig» eller en «sosialistisk» regjering som sitter ved statsroret. Vi utelater med vilje Europa-debatten, idet alle de fem har bestemt seg for å legge den på is inntil videre. Likevel er det viktig å huske på at Arbeiderpartiet og Høyre to ganger sammen har forsøkt å få Norge med i EU.

Vi kan nok øyne en viss uenighet om skatte- og fordelingspolitikken, men ingen av de fem ønsker en skatte- og fordelingspolitikk som kan skade velferdsstaten. Norges økonomiske avhengighet av Nordsjøoljen har videre ført til en nesten massiv enighet om vår oljepolitikk. Likeledes er det stor enighet om at næringslivet må gis gode vilkår i privat eie, mens offentlige inngrep på dette området må begrenses til å stoppe utvekster. Det er også enighet om at statskirkeordningen må opprettholdes, distriktspolitikken er ikke gjenstand for noen dyptgripendeuenighet, og det kostbare subsidie-programmet til fordel for den utsatte bondenæringen skal beholdes så langt råd er.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi de fem er blitt så like, blir det dessverre mer og mer viktig for disse partilederne å markere ulikheter, innta standpunkter. Slike ulikheter befinner seg i marginalenes landskap. Av og til er markeringene så sære at velgerne opplever diskusjonene som nærmest absurde taleøvelser. Kampen om Brustadbua er et talende eksempel. Hvordan skulle en velger oppleve en ideologisk forskjell i kampen om kvadratmeterne? Kan man finne noen virkelig ideologisk forskjell på det å ville ha en opera på Vestbanen eller i Bjørvika? Vil velgerne finne noen virkelig ideologisk forskjell på kontantstøtten eller et omfattende permisjons-system for folk som vil ta seg av avkommet? Kampen om årets statsbudsjett vil i dagene som kommer gi oss en rekke nye eksempler på striden i marginalenes landskap.

Derfor nøler vi ikke med å slå fast at de tildels voldsomme diskusjoner om marginale forskjeller har sin basis i partiledernes febrilske forsøk på å markere alvorlige forskjeller. Debattens hete skal fortelle velgerne om avgjørende forskjeller. Velgerne, som enten gjennomskuer retorikken eller sitter forvirret tilbake, har en tendens til å ende i politikerforakt, noe de ikke bør gjøre, men snarere fortelle sine respektive partipreferanser at de bør opptre mer edruelig i den politiske debatten. Hver høst har egenmarkeringen endt opp i et lite flatterende skuespill i forbindelse med statsbudsjettet, og denne høsten kommer ikke til å danne noe unntak: De store postene blir man enige om, kampen står om promillene.

Innsikten i at et komplisert industri- og velferdssamfunn trolig bare kan styres avideologisert, er muligens på vei inn. Vi tror at en slik innsikt automatisk slår inn når heftige partiledere plutselig en dag må innta regjeringstaburetten. En slik erkjennelse er smertefull for partier hvis retorikk fremdeles lever i fortiden eller søker styrke fra fortidens heltegjerninger. Sterkest kommer dette til uttrykk i Arbeiderpartiet i opposisjon. Selv om partiet i de siste tiårene har beveget seg sterkt i retning av sentrum, spøker fortidens språkbruk i den offentlige debatt når partiet er i opposisjon. Rundt Arbeiderpartiet - sterkere enn i de fire andre partiene - er det bygget opp en slags verbal jernring (kfr. LO-sjefen). For utenforstående synes partiet å stå med et bein i fortiden, det andre noe nølende plantet i nåtiden. Partiet har fremdeles en solid forankring i fagbevegelsen, men ikke så solid at man helt kan overse de virkelige venstreorienterte tillitsmenn fra SV-miljøet og det som mer radikalt er. Men fordi partiet lever i nåtiden med tidens utfordringer, virker den verbale jernringen ekstra komisk på partiets landsmøter der man unisont avsynger de gamle arbeidersangene. Iakttagere har forlengst sett at bare de virkelig gamle i partiet husker tekstene utenat, de yngre generasjoner avsynger «Seieren følger våre faner» ved hjelp av huskelapper.

Vår påstand er altså at partiet trass i retorikken og de gamle kampsangene, i virkeligheten er et sentrumsparti. Vi tror også at partiets ledelse er fullt klar over dette, når man blir stilt overfor dagens økonomiske og sosiale problemer. Den gamle ideologien kan være vel og bra til festbruk, men duger ikke til hverdags. Vi hører derfor nye toner. Partiet er fremdeles landets største, men ikke stort nok, og har måttet erkjenne at mindretallsregjeringer ikke er særlig vellykkede. Derfor kommer det fram en viss høyttenkning som går ut på at partiet må bryte visse tabu-grenser og undersøke mulighetene for en større koalisjon. For enkelte lyder dette som å banne i kjerka, og virkelig venstreorienterte skal nok ile til med anklager om «forræderi mot det arbeidende folk». Men i de nye tonene ligger det åpenbart en erkjennelse av at Arbeiderpartiet må søke sin plass i sentrum av norsk politikk, det er der man kan utrette noe i samarbeid med de partier som etter nærmere ettertanke ikke er så svært forskjellig fra Det norske Arbeiderparti. Kanskje vil det også i en slik erkjennelse ligge en ikke liten glede i å se at under en større koalisjon, vil Fremskrittspartiet havne i skyggenes dal, og ikke som i dag ha en slags innflytelse på Stortingets beslutninger.

Det vil sikkert være en smertefull prosess og angst for stemmetap til venstre, hvis partiet skulle bryte så radikalt med fortiden sin. Men det kan hende det blir nødvendig å ta et oppgjør med den utvendige ortodoksien som i praktisk politikk betyr så lite. Våre mindretallsregjeringer er bundet på hender og føtter, og tiden skriker på en forandring. Resultatet av at fem partier i sentrum strides om pavens skjegg, legger landet åpent for en internasjonal mistro vi ikke er tjent med. Kanskje er Thorbjørn Jagland og hans rådgivere i ferd med å åpne for en større koalisjon når den tiden kommer, kanskje etter neste stortingsvalg? Får han det til, kan han bli en viktig person i norsk politisk historie.

I mellomtiden får Bondevik-regjeringen få lov til å leve i illusjonen om at det bare er de tre regjeringspartier som representerer sentrum i norsk politikk.