Fra 2. verdenskrig og fram til 2011 slapp Norge sju bomber, alle over Afghanistan. I 2011 slapp vi 588 bomber over Libya, mange over tett bebygde strøk. I krigens innledende fase sto Norge for 15 prosent av bombingen. I ettertid ble den norske militære innsatsen berømmet som «Best in class» og «Gold Star» av amerikanske politikere. Etter sigende viste vi virkelig vei: «Dere sørget for at andre ble komfortable med å slippe bomber», som det ble sagt fra Nato-hold. I tillegg sørget Gaddafis fall for at flyktningeruten over Middelhavet ble gjenåpnet, at IS fikk fotfeste og systemkollaps i landet som fram til da hadde Afrikas høyeste levestandard.

I norsk sammenheng er bombingen av Libya oppsiktsvekkende av minst to grunner. Aldri har vi vært så aggressivt deltakende i utenlandsoperasjoner som vi var her, for fem år siden. Og aldri har en norsk regjering gått til krig med en slik tilsynelatende letthet: Uten et eneste formelt møte, ble de andre partilederne informert via telefon. Man må høyst sannsynlig tilhøre politikkens aller innerste sirkler for å mene den politiske prosessen i forkant av beslutningen var plettfri.