Hva er vikingtiden?

SVÆRT MANGE I DAG

har relativt mye kunnskap om den historiske perioden som kalles vikingtiden. Bare ved å høre dette ordet uttalt vekkes det til live hos de fleste en rekke assosiasjoner om drap, plyndring, tokter til fjerne landskap, landnåm og heltemodige bragder. Vikingtiden er en fase av vår historie som fremstår med særdeles klart utmeislede trekk, og som appellerer såvel til vår fantasi som til vårt vitebegjær. Det for oss nå «tidløse» begrepet vikingtiden kan likevel i en viss forstand betraktes som en nydannelse. Det ble først og fremst skapt på 1800-tallet.

Vikingen har eksistert som en mangetydig litterær og historisk figur gjennom mange århundrer. Ved 1800-tallets begynnelse ga romantikkens diktere ham følsomme, heroiske og noe tragiske personlighetstrekk. Dette grepet gjorde ham mer akseptabel enn tidligere og mildnet hans ikke fullt så sympatiske sider. «Menneskeliggjøringen» av vikingen stoppet ikke med dette.

Ved begynnelsen av1900-tallet fremsto både vikingen og vikingtiden i en moderne virkelighetsnær nytapning, blant annet som en følge av vitenskapeliggjøringen av arkeologi - og historiefaget i annen halvdel av 1800-tallet. Vi er alle flasket opp med å dele inn vår tidlige historie i ulike perioder. Slik var det ikke ved inngangen til 1800-tallet. Alt «gammelt» var da å forstå som tilhørende oldtiden eller hedenold. Man manglet det man kaller et historisk dybdesyn. Det som lå bakenfor middelalderen var et udifferensiert historisk tåkelandskap.

ANTIKVAREN THOMSEN

i København endret på dette gjennom introduseringen av treperiodesystemet (steinalder, bronsealder og jernalder) for katalogisering og ordning av eldre fornminner (1837). Dette ble begynnelsen på en meget omfattende og fascinerende prosess med tyngdepunktet i 1800-tallets annen halvdel, hvor hver epoke gradvis ble tillagt sin særegne fysiske egenart og tillagt et bestemt innhold. Ikke minst gjennom typologisering og stilbestemming av gjenstander økte forståelsen for historiens trinnvise utvikling.

Den eneste av disse tre epokene som kunne knyttes opp mot tidlige skriftlige kilder var jernalderen. Middelalderens sagatekster hadde mange livfulle beskrivelser av dristige og uredde vikinger. Det oppsto innledningsvis en tett relasjon mellom tekster og gjenstandsmateriale med et ønske om å bekrefte sagaenes innhold. Sagatidens fremste kjennetegn var skildringer av farefulle ekspedisjoner, landnåm, plyndringer og krigstokter gjennomført ved hjelp av gode seilskip. De fornminnene som kunne verifisere krigerske aktiviteter og maritim virksomhet fikk størst oppmerksomhet. Vikingskipenes «fullkomne» konstruksjon ble oppfattet som den endelige bekreftelsen på sagaenes sannhetsverdi. 1800-tallsarkeologenes systematiske kartlegging av jernalderens skipsutvikling støttet opp under tesen om at de seilførende skipene nettopp hørte hjemme i den yngre del av jernalderen. Da vikingen ble sett på som den mest markante skikkelsen innenfor jernalderens yngste fase ble det også oppfattet som naturlig å oppkalle selve perioden etter ham. Termen vikingtiden ble riktignok introdusert av noen forskere allerede i første halvdel av 1800-tallet, men fikk for alvor feste som en vitenskapelig betegnelse på perioden blant arkeologer og historikere etter funnet av Gokstadskipet i 1880.

PERIODISERINGEN AV

fortiden på 1800-tallet smeltet sammen med innføringen av et organisk historiesyn influert av sosialdarwinistsk tankegang. Hver periode ble forstått som et spesifikt stadium i et folks utvikling. Vikingenes røffere sider ble sett som et utslag nettopp modningsnivået. Alle folkeslag ble sett på som selvstendige organismer som gjennomgikk hvile- og vekstfaser i en fastsatt utviklingsgang fra det enkle, grove mot det mer sofistikerte og sammensatte. Noe lå likevel fast. Det var folkeslagenes dypereliggende kvaliteter. Disse kom best til syne i det man kalte vekstfasene. Vikingtiden ble tolket som en slik vekst- og ekspansjonsfase i de nordiske folkenes historie. 1800- og senere 1900-tallet ble forstått som en tilsvarende oppvåkningsfase, hvor nordboerne på nytt ville komme til å gjøre seg gjeldende i verden.

FREM MOT SISTE

halvdel av 1800-tallet fikk gjenstandsmaterialet en langt større autoritet enn tidligere som kilde til vikingtidens liv. Det ble et selvstendig korrektiv til det tekstene fortalte. Ikke minst kom dagliglivets gjenstander mer i fokus. Vikingenes skipsteknologiske nivå og sjømannskap imponerte nå vel så mye som deres krigerske bragder. Vikingene var ikke lenger å regne bare som barbarer. Fokuset dreies sakte vekk fra krigføring. Vikingene ble langt hyppigere enn før sett på som oppdagere, formidlere av egen kultur og som lærevillige mottakere av fremmede impulser. Dette var trekk som også vakte gjenkjennelse og anerkjennelse i samtiden.

Viktige personer for nytolkningen av vikingtiden var blant annet de tre arkeologene som sto bak utgravningene av vikingskipene fra Tune, Gokstad og Oseberg, nemlig Oluf Rygh, Nicolay Nicolaysen og Gabriel Gustafson. Mest av alt huskes disse tre for utallige utgravinger og oppbyggingen av systematiske fornminnesamlinger. Dette bildet yter dem ikke tilstrekkelig rettferdighet. Nyere forskning har avdekket at de også har formidlet et relativt nøkternt, nyansert og selvstendig bilde av vikingtiden basert på egne funn.

AV HISTORIKERE

er det i Norge særlig to som skiller seg ut som sentrale for utformingen av vikingtiden slik som vi har lært den å kjenne. Den ene er Gustav Storm og den andre er Alexander Bugge. Storm var ikke den som lot fantasien løpe løpsk eller kom med lyriske, overstadige fortidsbeskrivelser. Nettopp derfor ble han også oppfattet som troverdig. Hans dokumentariske, tørre skrivestil skapte en realisme som ytterligere medvirket til levendegjøringen av historien om vikingene, både gjennom oversettelsen av Snorres kongesagaer og hans engasjement for å dokumentere at det virkelig var nordboerne som fant Vinland. Bugge var ikke fullt så knapp i sitt ordvalg som Storm. Med sin egenartede stil oppnådde han likevel stor anerkjennelse for både sin forskning- og formidlingsvirksomhet i samtiden. Bugge var blant annet den første til å komme med en egen vikingtidshistorie i Norden basert på innspill fra en rekke fagområder.

Felles for alle disse forskerne var deres tro på at det lot seg gjøre å gjenskape vikingtiden slik den opprinnelig hadde vært, så fremt man valgte de rette metodiske verktøy. Deres tillit til at dette var et mulig prosjekt ble utslagsgivende for hvor levende både vikingen og vikingtiden som epoke fremsto for samtiden. Både 1900-tallets og vår eget århundrets vitenskapelige studier har riktignok på en lang rekke områder nyansert våre oppfatninger omkring vikingtiden, men innflytelsen fra de opprinnelige «merkevarebyggerne» sitter likevel fremdeles igjen i veggene. Det var gjennom deres grunnleggende innsats fikk vikingen og vikingtiden et eget liv også utenfor historiebøkene og sagaenes verden.