Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?

Slaktet og genierklært.

OMDISKUTERT: John Erik Rileys nye bok har blitt litt årets første, store litterære snakkis. Meningene strekker seg fra slakt til genierklæringer.   

Foto: Truls Brekke/Dagbladet
OMDISKUTERT: John Erik Rileys nye bok har blitt litt årets første, store litterære snakkis. Meningene strekker seg fra slakt til genierklæringer. Foto: Truls Brekke/DagbladetVis mer

Forfatter og forlagssjef John Erik Riley fikk en drømmelansering av sin nye roman «Heimdal, California» i forrige uke. Etter først å ha blitt slaktet her i avisa av anmelder Cathrine Krøger, ble han genierklært av Vidar Kvalshaug i Aftenposten. Sjelden er anmelderne så uenige. Og sjelden blir folk så nysgjerrige.

Forlaget Tiden sørget imidlertid for å gjøre boka til en snakkis lenge før Krøger og Kvalshaug felte sine dommer. Ifølge Klassekampen sendte de allerede før jul av gårde bokpakker til 40 ulike forfattere, forlagsfolk og journalister. Mottakerne hadde til felles at de tilhørte Rileys svært omfangsrike kontaktflate på sosiale medier (han har over 1800 følgere på Twitter). Det tok ikke lang tid før blogg- og twittermeldingene om boka begynte å strømme inn, de fleste i all hovedsak positive. Boka ble en hype som vanskelig kunne overses, heller ikke av de av oss som ikke var blant de utvalgte 40.

Tiden er ikke det første forlaget som sender anmeldereksemplarer til bloggere. Bokblogging og -twitring er først og fremst enormt positivt. Det bidrar til at flere bøker får oppmerksomhet, og at også nisjebøker lettere når fram til sitt publikum. Bokbloggerne er i ferd med å utfordre meningsmonopolet som etablerte anmeldere har hatt i lang tid, og det er både sunt og nyttig.

Men de mange ulike bokomtalene skaper også flere utfordringer for leserne. Hvem skal man høre på? Når Anette Garpestad, under nicket «Bokdama», twitrer at hun «er ENORMT uenig med Cathrine Krøger», er det ikke alle som automatisk kobler at hun er forlagskollega med Riley på Cappelen Damm. Det er også umulig å vite hvor takknemlig hun er over å ha fått boka hans i førjulsgave - som hun selv kaller det.

Dette er bare ment som et eksempel. Bokdama er en erfaren bokblogger, og det er grunn til å tro at hun kan være like objektiv som enhver anmelder. Hun legger heller ikke skjul på hvor hun jobber, verken på bloggen sin eller Twitter. Poenget er at både bloggere og anmeldere kan ha bindinger vi ikke vet om. Men der anmeldere med skjulte bindinger bryter Vær varsom-plakaten, finnes det foreløpig få sanksjoner i bloggsfæren.

Jeg mener ikke at vi ikke skal lese og lytte til blogger. Ei heller at anmelderen alltid har fasiten. John Erik Rileys nye bok er et slående - om enn oppsiktsvekkende - eksempel på hvor uenige også anmeldere kan være. Anmelderi er subjektivt. Derfor vil argumentasjonen ofte være viktigere enn selve konklusjonen. Kjenner du til anmelderen fra før, vet du hvorvidt smaken skiller seg nevneverdig fra din egen.

Men du må selv avgjøre om argumentene henger på greip.